Travers av Larstinden fra Snøheim (15.08.2023)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Larstinden (2,108m) | 15.08.2023 |
|---|---|---|
| Nørdre Larstinden (2,077m) | 15.08.2023 | |
| Visits of other PBEs | Snøheim (1,474m) | 15.08.2023 |
2000m-toppene på Dovrefjell ligger lengst unna Karmøy der jeg bor, og hittil har det bare vært Snøhettas stortopp og midttopp som har fått besøk av meg. Senest i juni 2020 hadde vi en meget flott familietur dit i skikkelig sommervær. Allerede for et år siden ble det planlagt en krevende kombi-travers av både Larstinden og Snøhetta med Sondre «500fjell» Kvambekk som guide, dette for å få med meg så mange av klatretoppene som mulig. Resten av de 12 toppene i området med pf≥30m burde jeg kunne få til alene eller sammen med en av kameratene.
Denne regnværsommeren fornektet seg ikke, og turdagen ble det dessverre meldt grått og vått vær. Sondre var allerede på Snøheim, og vi valgte derfor å gå for plan A selv om vi visste at det kunne bli krevende. Jeg kjørte den lange vegen via Vikafjellet og Sognefjellet fordi det fortsatt var stengt over Valdresflya etter uværet «Hans» sine herjinger uka før. Til Dovrefjell kom jeg såpass tidlig om ettermiddagen at jeg fikk en fin tur på Fokstumyra der jeg såg både en myrhauk hann i flukt, en trane og flere blåstruper; dessuten to grupper med 4-5 elger hver.
På kveldens siste buss inn til Snøheim var jeg eneste passasjer, kanskje ikke så rart med den værmeldingen! Jeg hadde pakket for teltovernatting, og ved ankomst på Snøheim betalte jeg 100 kr for å ligge nær hytta og kunne benytte utedo og vaske meg litt. Jeg fikk slått opp teltet på den anviste plassen nedenfor hytta og fikk varmet meg en enkel kvelds på stormkjøkkenet. Sondre som låg inne, kom ned og hilste takk for sist, og vi avtalte skikkelig alpin start med hodelykter allerede kl. 04 fordi det var meldt noenlunde tørt til godt utpå formiddagen. Været ankomstkvelden var forresten supert, endatil med flott solnedgang bak Snøhetta. Skulle det likevel kunne skje et værmessig under dagen etter?
Det ble en svært kort natt med lite søvn, ikke så rart med klokka på 0335, som må være noe av det tidligste jeg har stått opp for tur noen gang. Kl. 04 møttes vi borte ved brua i utløpsosen og tuslet vestover den gode T-stien mot Åmotdalshytta. Denne skulle vi jammen følge en hel mil i en lang kvartsirkel, så vi hadde god tid til å få varme i kroppen. Men om det var en god kost/nytte å ha en så proff guide som Sondre med på et par mils vandring på T-sti denne dagen; se det kunne nok diskuteres!
Om turen innover er det ikke så mye mer å si enn at drøset gikk lett og at det begynte å bli greit dagslys i 0530-tida når vi var om lag halvvegs på anmarsjen. Som lovet var det ganske tørt i været, og vi fikk endatil noen glimt av både Bruri og mektige Langvasstinden. Men noe værmessig under kunne vi ikke kalle det, og våre mål Larstinden og Snøhetta glimret totalt med sitt fravær.
Vel oppe ved 1639-vatnet i 07-tida, en mils og tre timers gange fra Snøheim, var det på tide med næringsinntak, og vi tok en god pause her like ved minneplata etter ulykka på Larstinden i februar 1992. Så fikk vi en rolig oppgang til «kvalitetsluft» og nordryggen mot Larstindane i en god bue fra nordenden av vatnet. Kl. 0845 var vi vel oppe på sekundærtoppen, og her var det overtydelig at terrenget gikk fra bredt via smalt til supersmalt. Med andre ord var det bare å få på seg klatreutstyret og binde seg inn i taulag.
Sett i ettertid skulle vi nok ha søkt oss litt ned i vestsida i stedet for å følge toppryggen, for dette er trolig det luftigste jeg har vært med på noen gang. «Følg rygg, vær trygg» er jo et godt livsmotto i høyfjellet, men såpass utsatt som dette var på det stedvis sleipe føret, så var det i alle fall helt på grensen min. Spesielt spranget over hakket like etter fortoppen var veldig greit å ha bak seg, for der var det like før jeg fikk den store skjelven. Men vi kom oss trygt over og videre bort til skardet mot hovedtoppen på ca. en halvtime. Det var fortsatt relativt tørt i været, men til og med Sondre måtte ta ekstra forholdsregler på våte og glatte skråflater hvor han normalt hadde kløvet helt uanfektet.
Nedfiring/rappell til bunnen av skardet gikk greit, og her kunne vi ta den mannsbreie sprekken eller «tunnelen» som leder videre mot Larstinden i nærmere øyensyn. Ved å ta av oss sekkene gikk det som for de fleste andre, greit å komme seg inn og opp gjennom denne svært kjærkomne snarvegen. Vel ute på andre siden sikret Sondre meg tidvis, og et kvarters tid senere stod vi sannelig ved den minimalistiske varden på Larstinden kl. 0945. Da hadde vi altså brukt temmelig nøyaktig en time mellom toppene og 5 ¾ timer fra Snøheim med en god pause.
Som ventet var det dessverre helt grått på kremtoppen denne dagen, og etter gratulasjoner og noen bilder stod den spennende nedgangen mot bandet i sørøst for tur. Denne nedgangen var faktisk ny for Sondre også, men han hadde selvsagt forberedt seg godt og hadde full kontroll på vegvalget. Forresten var det ikke så mange valg, for nedgangen måtte gå nedover langs vesteggen hvor man til slutt tar en eller to rappeller ned i farbart lende under topphammeren.
Vesteggen var stedvis luftig, men selvsagt langt mindre i skodda som vi hadde. Vi hadde hittil vært skjermet fra en guffen vind, men nedover eggen kom det både vind og nedbør som gjorde forholdene langt mer seriøse for oss. Vi fant etter hvert et rappellfeste hvor Sondre firte meg ned til en hylle før han selv kom etter. Her var det nye slynger og vi rappellerte begge videre ned herifra. I 11-tida, en times tid etter at vi forlot toppen, var vi altså nede av det bratteste, men terrenget var fortsatt rufsete med blokker og sleipe sva. Vi traverserte oss konsentrert og forsiktig øst- og nedover under topphammeren og ned til bandet mot Snøhetta på ca. 1850moh.
Men det var sannelig ikke gjort med dette, for vi hadde allerede blitt enige om å avbryte turen her. Været ville ifølge meldingene ikke bli bedre, og vi var såpass våte og slitne av lang tids konsentrasjon i utsatt lende at vi bestemte oss for å gi oss mens leken var god. Dermed måtte vi også komme oss de 250 hm ned til 1601-vatnet, en ganske krevende nedtur i tidvis grov og ustabil møkka-urd. Den ene av oss løste endatil ut en stor blokk med fare for seg selv, men klarte heldigvis å komme seg vekk i tide. Matpausen nede ved vatnet smakte derfor godt for både hodet og kroppen, og det viste seg at vi hadde brukt nesten 1 ½ time fra siste rappell og ned hit kl. 1230.
Utmarsjen ble dryg, som alle andre har erfart, men kl. 1520 var vi tilbake på Snøheim etter enda en mil på T-stien. Den neste bussen gikk ikke før kl. 1730, så vi hadde svært god tid. Jeg varmet meg en enkel middag på stormkjøkkenet og tok ned teltet før det ble en liten, men velfortjent dupp inne i peisestua på Snøheim. På bussen ble det ny observasjon av en liten moskusflokk på samme måte som på turen inn. Vel tilbake på Hjerkinn var det bare å takke Sondre for denne gang og avtale nytt forsøk på Snøhetta-traversen neste år. Og da bestiller vi perlevær!
Fasit for turen ble om lag 23 km, 750 hm og 11 ¼ timer, og nå er sannelig alle ytterpunktene blant 2000m-toppene besteget!
Sørligste: Nordre Kalveholetind 18/5-2013, se Turrapport
Vestligste: Brenibba 14/5-2021, se Turrapport
Østligste: Høgronden 20/6-2022, se Turrapport
Nordligste: Larstinden 15/8-2023
User comments
Takk for turen!
Written by 500fjell 08.09.2023 15:54Fin beretning fra en krevende tur, Kåre! :) Selv om en del utsikt uteble er det i alle fall mange momenter å se tilbake på, og spesielt tøft av deg på "spranget" ved Larstindens nordtopp! Vi krysser fingrene for tørre og fine forhold i 2024!
Sv: Takk for turen!
Written by Kaare_70 09.09.2023 22:27Like så, og dette ble så absolutt en "kompetansegivende" tur. Ser at du også lyktes i nord og fikk kvittet deg med "spøkelset" på Kvænan i Torsken! Ha en fin turhøst videre!