Denne tur var en tur jeg aldri tenkte jeg skulle få til men etter en ny kollega begynte å jobbe hos oss som var også interessert i fjelltur ble turen en realitet. Kompisen hadde gått alle deler av turen på forhånd (i flere etapper) og jeg hadde vært med på en av etappene så det var bare å slå alt sammen til en lang fantastisk dag. Turen begynte i skyggen med en nesten skyfritt himmel tidlig en søndagsmorgen. Opp til skamtiden gikk ting overaskende bra og jeg var overasket at knærne og resten av kroppen ikke var så ille som jeg hadde fryktet etter de siste ukene med ganske mange turer. Når vi først begynte selve traversen gikk det også ganske fint og vi møte på to som også var på samme traversforsøk som oss (men de hadde med tau). Den første vanskelig partiet gikk overaskende bra selv om det var en del nedklatring med litt "her må du ikke gi slipp" mentalitet. Bortover mot Storstolpan gikk også fint selv om klatring opp renna til storstolpan ble litt tung (for meg). Videre mot Store hollendaren var den delen av turen jeg hadde gjort før og det gikk unna ganske kjapt den også. Fra Revbergtinden derimot begynte kroppen å svikte meg totalt. Oppover mot melketinden var jeg helt tom for energi og måtte ta 10 og 10 steg oppover. Men det gikk og på toppen nedover var det igjen ok. Opp mot styrmannstinden gikk bedre enn oppover mot melketinden og jeg fikk igjen litt krefter tilbake. Men når vi kom oss ned og skulle opp Zapfetoppen var jeg ferdig. Helt ferdig. Heldigvis ga jeg meg ikke og kompisen ga meg den tiden jeg trengte til å komme meg opp. Har nesten mistet vannflaske, noe som hadde knakk meg. På toppen av zapfetoppen var det bare å fortsette selv om jeg var tom. Til slutt kom vi opp store blåmann (med en litt skummelt siste klatredel der kroppen ga opp). Nedover fra toppen gikk det greit og jeg følte meg nesten ok. Alt i alt var det en helt fantastisk tur selv om jeg aldri før har gått helt, og jeg mener helt, tom for krefter. Takk til Øyvind som fikk meg gjennom det hele.
User comments