Rundtur rundt Svartevatnet (11.08.2023)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det hadde vært mye dårlig vær i dagene forut for denne turen, så når det på værmeldingene så ut til å skulle bli brukbart vær denne ene dagen, var jeg snar om å hive meg rundt og ta turen, for dette var en tur jeg hadde drømt om å gå, helt siden jeg leste om et par damer som gikk den for noen år siden. Nå ble været likevel ikke helt slik de hadde meldt, i hvert fall ikke før helt utpå kvelden, men om det var værmeldingen som bommet, eller om det var jeg som hadde fått opp feil Svartevasstind på yr.no, det har jeg ikke helt funnet ut av (det er i hvert fall to av dem i Møre og Romsdal).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg tok bilen inn til Måndalen, og kjørte inn til gardsbruket Moen, hvor jeg parkerte oppe ved grinda mellom innmark og utmark. Her er det tilrettelagt for at turgåere kan parkere, og stedet er her i Peakbook avmerket som Moen Parkering. Jeg slengte på meg ryggsekken, smatt gjennom grinda, og gav meg i kast oppover skogsveien (bilde #1), som går i hårnålssvinger oppover den første delen av fjellsida. Helt nederst var der rikelig med sauer på beite, men de var snille som lam, så det var ikke noe problem, og de fulgte etter meg bare et lite stykke, før de ikke gadd mer.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ved ca. 335 m.o.h. forlot traséen skogsveien, og fortsatte som en sti gjennom skogen (bilde #2), men stien her var både tydelig og merket, og den var lett å følge. Ved ca. 460 m.o.h. kom jeg opp til ei seter (Bøstølen), og herfra gikk stien et godt stykke gjennom myrlendt terreng (bilde #3), slik at skoene mine rakk å bli gjennomsoakede av vann lenge før jeg var oppe på noen fjelltopp. Etterhvert kom jeg imidlertid opp i høyden, hvor fjellet var mer steinete, og dermed også tørrere, og ikke lenger myrlendt. Her innvilget jeg meg et kort stopp, slik at jeg fikk tømt skoene for vann, og vridd opp sokkene, før jeg tok alt sammen på igjen, og fortsatte turen.

© Statens Kartverk

© Atle Solholm

Kaldtinden har to topper; én fortopp på 1106 m.o.h., og en hovedtopp på 1114 m.o.h. Av en eller annen merkelig grunn, er postkassa med boka som man kan skrive seg inn i plassert på fortoppen, og varden på fortoppen er også langt mer forseggjort enn den man finner på hovedtoppen (bilde ## 5 & 7). Stigningen fra Moen Parkering og opp på Kaldtinden er på drøyt 1000 høydemeter, men turen er ikke på noen måte strabasiøs, og hadde det ikke hvert for at jeg gikk i gjennomvåte sko mye av turen, så hadde den i grunnen vært ganske grei.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Kaldtinden [1114 m.o.h.] fortsatte jeg først videre nordvestover langs fjellryggen, men kom da til et litt bratt parti, som jeg nølte litt med å klyve nedover; og sjekket i stedet først ruta til Grøntinden [1178 m.o.h.], slik den er angitt her i Peakbook (bilde #8), og når jeg forstørret opp Peakbook-kartet, så jeg at hvis jeg skulle følge ruta, så måtte jeg gå tilbake omtrent til det laveste punktet i skaret mellom de to Kaldtind-toppene, og så gå ned i fjellsida der, for så å passere innunder Kaldtind-toppen [1114] på nordsida. Jeg hadde en følelse av at det nok hadde latt seg gjøre å bare fortsette langs den stiplede blå linja på kartet (bilde #8), men jeg ville ikke kaste bort tid og krefter på utfordrende klyving allerede nå; ettersom jeg visste at denne turen kom til å by på både klatring og utfordrende klyving lengre fremme.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte så fjellryggen videre til jeg ankom toppen av Grøntinden [1178 m.o.h.]. Her hadde noen faktisk laget til en sittegruppe av bord og stoler i stein (bilde #11), men det var ikke vær til å sette seg ned og spise lunsj, og dessuten hadde jeg en lang tur foran meg, så jeg tok bare noen bilder der oppe for å ha til denne turbeskrivelsen, og så hastet jeg videre mot Prosten [1261 m.o.h.]. Fra Grøntinden var ikke nedstigningen langs fjellryggen på vei bort til Prosten mer enn på 62 høydemeter, før det bar oppover igjen ca. 148 høydemeter opp til toppen på Prosten. Generelt kan man si at når man først har kommet seg opp på Kaldtind-fortoppen, så er ikke turen videre bort på Kaldtinden [1114], Grøntinden og Prosten så veldig krevende, ettersom man har tilbakelagt størstedelen av høydemetrene før man kommer opp på Kaldtindens fortopp [1106].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ryggen mellom Prosten [1261 m.o.h.] og Venåsdalstinden [1211 m.o.h.] var hakket mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Jeg vekslet i starten mellom å følge selve eggen, og å gå litt nedenfor på venstre side, men mens jeg fremdeles var på vei nedover fra Prosten, kom jeg til et punkt hvor det ikke bare var bratt, men også litt vått og sleipt på venstre side, men der valgte jeg så å ta meg over til høyre side av eggen, og der var det enklere. Jeg ser for meg at denne ryggen i bedre vær ville hatt en fabelaktig utsikt å by på; ikke bare på høyre side ned mot Svartevatnet, men også utover Venåsdalen, som jeg nå hadde på venstre side. Men i dag lå altså tåka tett, så det var ikke snakk om å kunne se annet enn den fjellryggen jeg faktisk gikk på. På et tidspunkt hørte jeg ei sauebjelle på venstre side, ikke så langt fra meg men det var ikke mulig å se noen sau nede i tåkehavet. Etter at jeg hadde tilbakelagt ca. 2/3 av denne fjellryggen, begynte den å gå oppover igjen, og her ble det lettere å gå, så da tok det ikke så lang tid før jeg stod på toppen av Venåsdalstinden [1211 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Med bare 5 meter i primærfaktor, er Venåsdalstinden egentlig ikke noe fjell i seg selv, men snarere en liten knaus på sørøstryggen av Svartevasstinden [1258 m.o.h.]; og dermed var det bare å fortsette videre mot Svartevasstinden. Rett før toppen på Svartevasstinden, har denne sørøstryggen en bratt vegg, hvor man må klatre for å komme opp. Veggen er ikke helt loddrett, men heller kanskje 70 eller 80 grader i forhold til horisontalplanet, og den skal være ca. 12 meter høy. Det er ikke mer enn såvidt over 300 meter fra Venåsdalstinden bort til denne veggen, og jeg var for så vidt klar over at jeg nærmet meg; men emosjonelt var det like fullt et veldig spesielt øyeblikk da toppen av Svartevasstinden plutselig kom til syne gjennom tåka, for den bratte veggen jeg nå så foran meg var på en måte hovedattraksjonen for dagens tur. Jeg hadde aldri vært her før, og jeg hadde ikke tatt med meg noe klatreutstyr, ettersom jeg ønsket å ha lettest mulig oppakning på denne lange turen; så jeg var litt spent på hvordan det ville bli å klatre opp her.

Video #1: Det korte klatrepartiet på vei opp på Svartevasstinden [1258 m.o.h.], når man ankommer langsetter sørryggen. Denne "veggen" er ikke mer enn ca. 12 meter høy, og den er ikke spesielt vanskelig å klatre (ca. grad 4). Denne smale ryggen er imidlertid svært eksponert, med ei bratt fjellside ned på hver side, og særlig bratt er det ned på høyre side, hvor du kan risikere å seile helt ned til Svartevatnet, som ligger nesten 400 høydemeter nedenunder. Det er vanlig å trad-sikre når man skal klatre opp denne veggen; men klatreutstyret utgjør i så fall en god del ekstra kilo på en så lang tur. På denne turen solo-klatret jeg derfor opp dette partiet uten noen form for sikring, men jeg skal ikke ha på meg at jeg har anbefalt andre å gjøre det samme...

© Atle Solholm

© Atle Solholm

De turbeskrivelsene jeg har sett, som omtaler klatringen opp denne 12 meter høye veggen opp på Svartevasstinden [1258 m.o.h.], beskriver den som grad 4, og det er vanlig å sikre med trad-utstyr når man skal klatre opp her. Nå hadde jeg som sagt ikke med meg hverken tau eller kiler eller taubrems, og ikke engang en klatresele på denne turen, så jeg måtte enten klatre free solo for å komme meg opp, eller jeg kunne snu og gå ned igjen til Måndalen uten å gjennomføre turen. Det var bratt ned på begge sider, og spesielt bratt ned fjellveggen var det på høyre side, og skulle man falle ned der, risikerer man å seile like ned til Svartevatnet, som ligger på 861 høydemeter, dvs. nokså nøyaktig 400 høydemeter under toppen. Jeg studerte ryggen en liten stund, og så meg ut en potensiell rute oppover, samtidig som jeg nøye vurderte om dette var godt innenfor mine klatreferdigheter eller ikke. Jeg tror ikke det ville være mulig (og i alle fall ikke enkelt) å snu å klatre ned igjen når man var kommet halvveis opp, så her måtte jeg være sikker på at jeg ville klare det før jeg gav meg i kast med å klatre opp.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg valgte en rute opp langs venstre kanten av veggen (se video #1 og bilde #18), for her så det ut til å være gode tak for hendene, og gode sprekker og kanter å plassere føttene på. Jeg hadde ikke med meg klatresko, men brukte et par Skarpa-sko der de fremste knottene på undersida er samlet til en "klatretå". Klatringen opp var aldri vanskelig. På GoPro-videoen kan det noen ganger se ut som om jeg fomler litt med hendene, men det er fordi jeg hele veien forsøkte å finne de beste takene. Det som gjør at langt på vei de fleste bør vurdere å trad-sikre opp denne veggen, er med andre ord ikke det at klatringen er så vanskelig, men snarere det at det er så himla eksponert og farlig av den grunn; pluss at man nokså snart etter at man har begynt å klatre oppover passerer et slags point of no return, slik at det blir håpløst å skulle ta seg ned igjen. Da jeg kom over kanten øverst oppe, så jeg imidlertid at der var slått to bolter ned i fjellet, så er man en gjeng som tar denne turen sammen, men hvor ikke alle er like fortrolige til å klatre opp her usikret; så er det ingen ting i veien for at én gærning klatrer opp og forankrer et topptau og slipper ned til de andre.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg var litt euforisk etter å ha nådd toppen, for veggen opp til Svartevasstinden var på en måte turens høydepunkt; men jeg satte meg likevel ned og puttet i meg litt mat og drikke før jeg fortsatte turen. Traséen videre langs traversen/ryggen mellom Svartevasstinden og Trolltinden virket først helt grei å gå, men etter ca. 100 meter kom jeg til en bratt skrent ned, og hvor noen dessuten hadde hengt opp et rappellfeste. Det kan godt hende det hadde vært mulig å klatre eller klyve ned der også, men jeg hadde fortsatt en lang tur foran meg, så jeg valgte å ikke kaste bort tid på et forsøk som kanskje ikke ville føre fram, og gikk i stedet tilbake til den siste renna, og klatret der kanskje 30 meter ned på sørsida av fjellryggen, og traverserte der forbi det nevnte bratte partiet på ryggen. Når jeg nå fortsatte bortover denne fjellryggen, dukket først én pinakkel frem fra tåka, så én til, og snart enda en (bilde #20). Jeg unngikk bevisst å bruke unødig tid på å klatre opp på noen av dem, inntil jeg kom til Trolltindpinakkelen, som er den siste, for det var nok klyving underveis som det var. Avstanden mellom Svartevasstinden [1258 m.o.h.] og Trolltinden [1241 m.o.h.] er ikke mer enn kanskje 700 meter, det være seg i luftlinje eller langsetter ryggen, men det tok meg likevel omkring halvannen time å tilbakelegge denne strekningen, fordi terrenget er så ulendt, og fordi det må en hel del klyving til underveis. Ikke vanskelig klyving, men likevel.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Like før jeg ankom Trolltinden [1241 m.o.h.], kom jeg til Trolltindpinakkelen (bilde #23), og denne valgte jeg å klyve opp på, selv om jeg ikke hadde tatt turen opp på noen av de andre pinaklene underveis, for denne var avmerket som Lille Trolltind [1222] her på Peakbook, og dermed tenkte jeg at den kunne være grei å få med seg. Klyvingen opp på denne pinakkelen var ikke noe krevende, og utsikten var ikke så verst, selv på en såpass skyet dag (bilde ## 21 & 22). Skydekket lå forresten ikke fullt så høyt her ved Trolltinden som det gjorde borte ved Svartevasstinden, for mens jeg hadde gått nede i skydekket det meste av turen, hadde jeg nå liksom skydekket under meg (bilde ## 22 - 25); og det til tross for at Trolltinden faktisk er noen meter lavere enn Svartevasstinden.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På toppen av Trolltinden puttet jeg igjen i meg noe å spise og drikke, før jeg gav meg i kast med turen nedover langs nordøst-ryggen (se GPS-trackingen). Stien nedover langs denne ryggen har nok vært veldig godt merket en gang i tida, med rødmalte flekker på stein, men mye av dette var slitt vekk av vær og vind, slik at jeg endte opp med å stole mest på GPS'en min, selv om jeg også stadig holdt utkikk etter flere røde flekker. Etterhvert flatet traséen ut, og plutselig kom Svartevatnet [861 m.o.h.] til syne gjennom tåka. Det hele var egentlig litt surrealistisk: Jeg hadde fulgt fjellkjedene rundt vatnet hele dagen, men først nå var det mulig for meg å faktisk få sett vatnet, ettersom tåka hadde sperret utsikten hele dagen. Området omkring vatnet var idyllisk, og stemningen nærmest trollsk, med den tåka som lå her akkurat nå. Jeg hørte stemmer, og da jeg kom nærmere, kunne jeg skimte tre karer som fisket fra en robåt ute på vatnet. Der lå ellers også to hytter på et lite nes som stikker ut i vatnet, og der stod det to karer til, og disse fisket med stang fra bredden av vatnet. Jeg passerte hyttene, og la deretter kursen rett mot Langfjellet [987 m.o.h.]. Etterhvert som jeg nærmet meg, så jeg imidlertid ei rås, hvor fjellsida opp på Langfjellet ikke var fullt så bratt, og dermed ble det til at jeg dreide litt mot venstre, og så mot høyre igjen litt lengre opp, for ikke å gjøre turen vanskeligere og mer strabasiøs enn det som var nødvendig.

© Atle Solholm

Det tok ikke mange minuttene å komme seg opp på Langfjellet, for det rager ikke mer enn ca. 100 meter høyere enn Svartevatnet. Jeg la egentlig turen oppom her bare for å få med meg én fjelltopp til på turen, men utsikten fra Langfjellet mot den traversen jeg nettopp hadde gått var så fabelaktig, at jeg er glad jeg tok turen oppom her, for denne utsikten ville jeg ikke gått glipp av (se bildene ## 28-32). Og da, mens jeg fulgte ryggen bortover mot det høyeste punktet på Langtinden, så begynte plutselig tåka å lette (se bilde ## 28-30); og utsikten ble bare bedre og bedre. Ned igjen ved enden av Langfjellet, var der en god og tydelig sti, som det bare var å følge nedover. Den delte seg riktignok i to, et sted, men jeg tror man ville kommet seg like greit ned uansett hvilken av disse man skulle finne på å velge.

© Atle Solholm

Jeg kom ned til Svartevatnet omtrent ved elveutløpet fra vatnet, og krysset Svartevasselva drøyt 300 meter nedenfor utløpet. Hit ned var ikke stien noe særlig godt merket, men den ligger inne som en trasé både i Peakbook-kartet på telefonen, og i Garmin-kartet i GPS'en min; så det var nokså lett å finne krysningspunktet over elva ved hjelp av disse. Litt etter at jeg hadde krysset elva, begynte rødmerkingen av stien å bli bedre, og da jeg hadde lagt bak meg de mest myrlendte partiene, var det en bred å fin sti å følge ned til Mosetra. Og ikke lenge etter at jeg hadde passert Mosetra, gikk stien over i en skogsvei, som det bare var å følge ned igjen til bilen, selv om det fortsatt gjenstod et stykke å gå.

© Atle Solholm