Travers av Rauddalseggje (28.07.2023)
Written by LarsStorheim (Lars Storheim)
| Start point | Olavsbu (1,449m) |
|---|---|
| Endpoint | Eidsbugarden (1,062m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 13h 50min |
| Distance | 20.9km |
| Vertical meters | 1,250m |
| GPS |
|
| Ascents | Austre Rauddalseggje (1,936m) | 28.07.2023 |
|---|---|---|
| Midtre Rauddalseggje (2,016m) | 28.07.2023 | |
| Store Rauddalseggje (2,168m) | 28.07.2023 | |
| Visits of other PBEs | Olavsbu (1,440m) | 28.07.2023 |
En overraskende fin og spennende ryggtravers midt i Jotunheimen som fortjener flere besøk!
Etter gårsdagens tur over Mjølkedalstinden våknet jeg og Nicolai på den trivelige selvbetjeningshytta Olavsbu. Selv om vi hadde drømt om sol og tørt fjell, så våknet vi til duskregn og skyer nedover fjellsidene. Vi greide ikke å bli enige med oss selv om vi burde gå for den trygge normalveien til Store og Midtre Rauddalseggja eller om skulle gi oss i kast med den mer seriøse ryggtraversen. Vi tok sikte på å legge i vei og ta avgjørelsen etter hvert. Gradvis kom fjellet nærmere, vi fikk varmen i kroppen og ble gira - og avgjørelsen falt til slutt på ryggtraversen. Ble det for ille fikk vi heller snu.
I det vi ankom den første vanskeligheten på ryggen, en eksponert klyveparti på høyresiden av en hammer, fant vi frem tauet. På det sleipe føret var det ikke vits i å ta noen sjanser her. Vi sikret løpende og tapte ikke nevneverdig tid på dette. Vi hadde med ett 30 meter 7,9 mm alpintau (ikke helt etter boka for klatring, men…), samt ett kilesett, fire kammer og fem langslynger.
Like etterpå møtte vi en ny bratt hammer og regnet tiltok i styrke. Denne hammeren kløyv vi enkelt opp på høyresiden og plutselig sto vi ved innsteget til første klatreetappe. Vi hadde ikke noe topo for klatringen, men vi hadde sett et bilde av innsteget som vi nå kjente igjen. Det så bratt ut, ikke helt ideelt med stive fjellstøvler på søkkvått fjell og tung sekk. Nicolai meldte seg frivillig til første taulengde. Ruta var veldig fin, men hadde noen krevende opptak. Nicolai gjorde en god jobb og var raskt opp på ei god hylle som utgjorde en ypperlig første standplass, kanskje 20 meter lengre oppe. Jeg begynte på neste taulengde. Her var det ikke like opplagt hvor veien gikk. Jeg måtte passe meg for å belaste en løs og relativt stor blokk ca. fem meter oppe i ruta. Jeg valgte å klatre litt til høyre for- og rett opp etter blokka. Antagelig var ikke dette enkleste løsning, fjellet var temmelig begrodd og litt løst, men det gikk greit. Kom opp til en ny fin standplasshylle. Begge de første lengdene holder ca. grad 4.
Deretter ledet Nicolai tredje lengde som er noe enklere, men med et tydelig crux - et lite takoverheng hvor sekken setter seg fast. Dette var overraskende vrient å løse på en elegant måte, men vi kavet oss forbi begge to. Jeg avsluttet med siste lengde som bød på et enkelt svaopptak, og plutselig sto vi ved varden! I løpet av klatringa hadde været snudd, og nå brøt sola gjennom. En herlig følelse å toppe ut!
Etter en liten pust i bakken på toppen bar det videre mot Midtre. Det gikk greit nedover fra Store, selv om vi ikke fulgte noe sti. Steinur og et kort enkelt klyveparti nesten nederst i skaret. Deretter enkel, men vedvarende bratt klyving opp til toppen av Midtre. Vi var spent på avslutningen, som vi hadde lest var “nedklatring grad 2, deretter en svært luftig egg”. Nedklatringen gikk greit. Nicolai gikk først, jeg kom etter. Det var en rekke rappell-ankere nedover, men vi benyttet oss bare av det siste, som lot oss rappellere de siste 15 meterne. Også dette var enkelt, så vi kunne like godt ha klatret ned her.
Nå ventet den luftige og smale eggen, selve finalen på traversen. Den var virkelig imponerende luftig og overhengende på den ene siden ned mot breen på venstre side. Vi undersøkte først muligheten for å omgå eggen på venstre side. Det var enkelt å gå på nedsiden av eggen, men det så verre ut å klatre opp igjen på den i enden. Hvertfall verre enn å klatre over eggen, så vi bestemte oss for det. Vi klatret eggen i to taulengder på ca. 30 meter. Jeg ledet begge, og som standplass satte jeg meg ganske enkelt på rumpa mellom noen store steiner omtrent midt på eggen og strammet inn. Eggen var grei både å klatre og å sikre, og ikke på langt nær så nervepirrende som den så ut som fra avstand. En morsom avslutning på en flott og innholdsrik ryggtravers!
Ikke lenge etter kunne vi pakke ned klatreutstyret og strekke oss ut på solvarmt fjell på toppen av Austre. Nå var det på tide å studere kartet og finne kjappeste rute til Fondsbu, hvor teltet ventet på oss. Vi innså at vi uansett hadde flere timer til fots foran oss før vi var fremme. Det ble en lang, men fin marsj innover. Vi fikk både sol og dryssende regnvær på turen videre. Den siste timen begynte jeg virkelig å kjenne at de siste dagene hadde tæret på. Alt vi hadde på oss var vått, og vi var begge sultne etter litt for spinkel matpakke. Jeg var mer sliten enn Nicolai. Omsider ramlet vi inn på Eidsbugarden rundt kl 22:30, etter ca 14 timer på tur. Nydelig å endelig være fremme! Ikke lenge etter hadde vi byttet til tørre klær, og vi kunne strekke oss bakover i stua på Fondsbu med ei kald pils. Livet i fjellet er herlig!
User comments