Trysil-helg: Slettflåhøa, Kampflåhøgda & Eltdalsskardet (29.07.2023)
Written by Nils (Nils Haugene)
| Start point | Nordre Leirbekken p-plass (831m) |
|---|---|
| Endpoint | Nordre Leirbekken p-plass (831m) |
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 4h 07min |
| Distance | 12.7km |
| Vertical meters | 549m |
| GPS |
|
| Ascents | Slettflåhøa (1,154m) | 29.07.2023 12:58 |
|---|---|---|
| Kampflåhøgda (1,207m) | 29.07.2023 13:36 | |
| Eltdalsskardet (1,148m) | 29.07.2023 14:50 | |
| Visits of other PBEs | Eltdalsfjellvegen bom (626m) | 29.07.2023 11:20 |
| Nordre Leirbekken p-plass (831m) | 29.07.2023 11:44 |
Kampflåhøgda (1207) er et fjell jeg har ønsket å besøke siden jeg var barn. Jeg var noen ganger med to brødre som hadde hytte inni skogen ved Leirsætra, og ved et par anledninger gikk vi opp mot Skardhamrane. En gang vurderte vi å gå opp på Eltdalsskardet (1148), men vi syntes det virket så langt opp, og droppet det prosjektet. På kartet så jeg da at det fantes et enda høyere fjell lengre bak, mot nord, som var over 1200 moh. Det var høyt det, og så langt unna! Dit ville jeg jo aldri klare å gå, husker jeg at jeg tenkte.
Så nå sånn cirka 45 år senere skulle jeg endelig få muligheten til å ta turen til topps på Kampflåhøgda. Fjellet virket ikke like uoppnåelig lenger nå som den gang på slutten av 70-tallet ...
Frida og Julie skulle bruke noen timer i klatreparken ved Radisson Blu Resort i Trysil denne dagen, og med gode værvarsler passet det utmerket med en fjelltur på meg mens de var opptatt både høyt og lavt. Så da kjørte jeg opp i Eltdalen, og parkerte til slutt på en liten parkeringsplass rett før Nordre Leirbekken. Herfra så jeg rett mot Eltdalsskardet (1148) og Slettflåhøa (1154). Til sistnevnte virket det ganske langt.
Først fulgte jeg grusveien litt videre før jeg valgte den merkede stien som går over noen myrområder i starten. Jeg tenkte at det helt sikkert ville være fuktig over myrene, men med gode sko gikk det nok greit. Her viste det seg imidlertid å være mer enn bare fuktig ... Søkkvått var det! Over lengre partier sto det mye vann i selve stien, slik at jeg ble nødt til å gå i lyngen ved siden av. Jeg klarte meg uten å bli våt på beina, men det krevde litt jobbing.
Ved 875 meters høyde var det heldigvis slutt på de verste myrpartiene, og jeg kunne endelig gå i selve stien. Nå kunne jeg mer eller mindre lange ut i slakt terreng oppover langs østsiden av Elta.
Stien forlot jeg på ca 950 meters høyde. Noe lyng og lavt kratt til å begynne med her, men der det bratnet mer til mot Slettflåhøa økte det på med ur og steinrøys. På turens første topp var det mest stein, med noe vegetasjon innimellom.
For å redusere tapet av høydemeter gikk jeg i en slak sving videre fra Slettflåhøa (1154) og til Kampflåhøgda (1207). Lett å gå ned mot skaret her og et stykke oppover mot Kampflåhøgda, men øvre del av turens hovedtopp besto i hovedsak av steiner. Toppvarden var av det større slaget, men så er det sannelig nok stein å ta av også.
Endelig sto jeg på Kampflåhøgda (1207), etter så mange år! Ikke var det så langt heller slik jeg husker det fra da jeg var guttunge ...
Selve toppområdet er jo temmelig flatt, som mange andre topper omkring. Men siden Kampflåhøgda er av de høyere fjellene her, er utsikten vidstrakt i alle retninger. Jeg måtte selvsagt unne meg en litt lengre pause på dette fjellet, som nesten har hatt en legendarisk status hos meg.
Fra Kampflåhøgda (1207) gikk jeg ned til dalsøkket hvor bekken Nordre Djupskorgrena starter. Herfra og et godt stykke sørover det flate området like øst for Slettflåhøa (1154), vandret jeg i noe av det mest behagelige og lettgåtte landskapet jeg har gått i på Østlandet. Dette var jo rene golfbanen. For en drøm etter steinrøysa på Kampflåhøgda.
Sørover mot Eltdalsskardet (1148) kunne jeg virkelig lange ut et godt stykke. Noe mer stein dukket opp her og der etter hvert som jeg kom ned mot skardet hvor Nordre Leirbekken og Søndre Djupskorgrena nesten møtes. Og oppover mot Eltdalsskardet (1148) var det mer steinrøys, men også noe jord og vegetasjon. Egentlig var det ganske grei oppstigning her. Tempoet måtte selvfølgelig senkes da det igjen gikk oppover ...
Et snev av nostalgi følte jeg også på toppen av Eltdalsskardet (1148). Hit hadde jo naboguttene og jeg vurdert å gå den gang rundt 1980, men mistet motet da bakken opp virket så lang. Nå sto jeg endelig her, og nøt utsikten i finværet.
For å styre klar av det bratteste området i vestsiden på Eltdalsskardet (1148), gikk jeg først litt nordover før jeg svingte ned mot vest. Steinrøysa ble snart byttet ut med mykt underlag igjen, og det ble mer vegetasjon jo lavere jeg kom. Da jeg nærmet meg skogen siktet jeg inn mot en sti som skulle gå langs Søndre Leirbekken. Denne stien gikk også i områder hvor det nå var temmelig bløtt, og i tillegg var den litt vanskelig å se enkelte plasser i løvskogen. Noe bedre ble stien like før jeg nådde hyttefeltet. Her gikk jeg over noen myrpartier med moden molte, som jeg nesten måtte smake på. Generelt var det mye molte å se på myrene i området.
Til slutt kom jeg inn på en hyttevei som førte meg ned til Eltdalsfjellvegen. Deretter var det bare å følge sistnevnte vei litt over en halv kilometer tilbake til bilen.
Da jeg var tilbake på Radisson Blu Resort i Trysil, satt Julie og Frida og slappet av etter dagen de hadde hatt i klatreparken. Jeg fikk meg en dusj, og så ble det pizza på Peppes like ved.
| Start date | 29.07.2023 11:44 (UTC+01:00 DST) |
| End date | 29.07.2023 15:50 (UTC+01:00 DST) |
| Total Time | 4h 05min |
| Moving Time | 3h 28min |
| Stopped Time | 0h 37min |
| Overall Average | 3.1km/h |
| Moving Average | 3.7km/h |
| Distance | 12.7km |
| Vertical meters | 527m |
User comments