Kremtur til Lofotens høyeste (12.07.2023)  

Hadde prikket inn tur til Higravtinden sammen med Knut Sverre i 2019 da det dagen før planlagt tur kom melding om at min kjære far plutselig hadde gått bort, og ferien i Lofoten måtte avbrytes. Nå var vi tilbake i Lofoten; med flere dagers finværsperiode, som to dager før hadde blitt benyttet til bestigning av Stjerntinden med Sturla som meget kompetent fører. Av flere grunner ønsket jeg ikke å gå turen til Higravtinden alene, og ble meget fornøyd da Sturla litt i forkant bekreftet at han kunne være med!
Vi møttes ved samfunnshuset på Eide kl 0800 i halvskyet varmt vær (allerede over 20 gr C!) og tro over det etterhvert mye omtalte gjerdet og snart inn på relativt tydelig sti på venstre side av Sandbekken i bratt stigning til enkel kryssing av bekken til høyre side av denne på ca 350 moh. Snillere terreng og mindre bratt herfra og opp til starten av den mye omtalte snørennen på ca 700 moh. På med stegjern og fram med isøkser her. Kraftige fallvinder fra sørøstlig kant, som kjentes spesielt godt lenger oppe i snørennen (vinden er sannsynligvis forklaringen på registrerte 1426 høydemeter, som ikke er reelt høydeestimat)

Iflg Sturla relativt lite snø i rennen for årstiden. Snøen var ikke veldig hard, men hard nok til at det til dels var vanskelig å få kjørt isøksene dypt nok ned i snøen flere steder. Ca 2/3 opp i rennen snøbart parti hvor stegjernene måtte av og der det var et par opptak som var litt "tricky"; overrislet som de var av smeltevann. Utover dette greit videre opp snørennen, hvor det var en tragisk dødsulykke for et par år siden.
Øverste del av rennen var igjen fri for snø og nå opp i et terreng med mye løs grus og litt ned over en skulder og enkelt over et nytt snøfelt før vi var oppe på den definitive sadelen mellom Higravtinden til venstre(nordvestlig retning) og lavere sekundærtopper til høyre(øst); på ca 1055 moh. Videre klyving; etter hvert i et rennesystem opp mot toppkronen i vestlig retning. Fortsatt mye løsmasser i form av sand og grus og også til dels løst fjell opp her, så forsiktighet var på sin plass. Jeg synes for min del klyvepassasjen opp hit på grunn av det løse underlaget, var den mest utfordrende delen av turen.
Vel ferdig med den løse klyvepassasjen var man oppe på topplatået i meget flatere og enklere terreng til; Higravtinden Fortoppen. Været var halvskyet solrikt, og vinden var ikke så kraftig her oppe som nede i snørennen; mao perfekte forhold!
Hovedtoppen så nesten latterlig nærme ut, men et godt stykke arbeide gjenstod for vi kunne stå på den forjettede topp.
Like til høyre for fortoppen en bratt renne med gode tak og relativt enkel klyving bratt ned til en skjermet passasje mellom store blokker og vertikale svapartier som videre ledet ut i et ikke veldig luftig hyllesystem på høyre(nordøstlige) side av hovedtopphammeren. En liten varde markerte hvor man skulle svinge 90 grader til venstre og opp en bratt renne med høye opptak (god rekkevidde en fordel her, men beleilig lagt ut en taustump i nedre del av rennen). Morsom, temmelig skjermet klyveklatring opp her til man på toppen av rennen på høyre side kunne svinge seg opp på toppen av: Higravtinden!!
Fantastisk å kunne stå her på høyeste punkt i sagnomsuste Lofoten i slikt vær og beundre en storstått utsikt i alle retninger, ikke minst etter en bestigning som hadde inneholdt varierte utfordringer-

Satt en god stund på toppen før vi kløyv tilbake til fortoppen og inntak av matpakke. Retur samme vei, og vel nede på grus-sadelen på ca 1055 moh traff vi to unge menn som kunne fortelle at de var fra Sveits og hadde flydd et enmotors propellfly helt fra Sveits som nå stod på flyplassen i Svolvær! De hadde kun joggesko på bena og hadde eller ikke noe utstyr med seg. Vi forklarte dem ruten til fortoppen og hovedtoppen og begynte selv nedstigningen mot snørennen, som i likhet med resten av returen var uproblematisk. Jeg (Sturla hadde akkurat kjørt) traff igjen Hei Sveis-gutta (den ene av dem lignet faktisk en viss T. Cruise som har vært mye i Norge; og i Sveits..?) akkurat idet jeg hadde pakket og var klar for å forlate parkeringen; de hadde sklidd på skoene ned snørennen og var veldig ivrige etter å vise meg video fra den hasardiøse glissaden. De demonstrerte t.o.m. en (subjektivt bedømt) meget uortodoks teknikk for å bremse med bena når farten ble for stor. Ungdommelig overmot! Gutta Krutt skulle fly videre til den kjente verdensmetropolen Rørvik, angivelig fordi her var meldt bra vær(?!)

Dette var en helt fantastisk tur med innslag av varierte fjellsportdisipliner og med en helt utrolig utsikt i været vi ble begunstiget med. Tusen takk til Sturla for trivelig turfølge og kompetent og sikker føring til enda en av Lofotens definitive kremtopper!