To topplause tinder og et skogfinneflagg (10.06.2023)

Noen kilometer i mer enn varm nok bil etter beslutninga om å herpe en logisk, lengre treningstur til fordel for tinderåning (kjedede toppturer der den motoriserte delen er mer relevant for forståelsen av den geografiske forflytninga enn - og ellers overgår den fysiske).
Gravberget gård er godt besøkt denne dagen. Jeg vurderte overnatting og søndagstur i tillegg, men syntes at info på nett var utydelig med omsyn til tilbudet, så det får bli når finnskogfordypning uten topografisk styring blir et tema.
Parkering ved noe som så ut som ei bombu, men som bare hadde oppslag om scooterparkering. Sykkelmontering, så innover mot Hem- og Smalberget på fast, rask grusveg. Kilometrene gikk fort, og jeg skjønte at jeg var forbi slepet opp mot Hemberget. Så da fikk det bli Smalberget først.
Fra snuplassen rett østover. Oppover i lia var det skråmyr på beste trøndervis, før ei gigant-mareritt-høgstflate dominerte resten av stigninga. Dette var nei-terreng for vraket av en ankel, så ting gikk etter hvert uhyre langsomt.
Først valgte jeg å gå mot punktet som har PB-100m-sjølstendig-nål. Etter hvert sto jeg på en stubbe som kunne være det høgeste ikke-maurdominerte punktet på denne delen av åsen. Utsikt mot vest, men den kommuniserte liksom ikke noe annet enn de lange, duse blånene. Jeg blei også mer opptatt av at kotene indikerte at dette ikke er det høgeste punktet på Smalberget. Det ligger 400 meter mot nordvest, så nåla står spinnvilt feil!
Over myr, så opp på ei ny høgstflate og opp og ned på tilstrekkelig mange tuer til at en var helgardert. Her var det utsikt!

For all del, jeg setter ikke pris på vindmølleparken som landskapselement, men nå er den nå der.

Ned gjennom flata på traktorslep som letta framkomsten litt. Syklende mot punktet der stien tar opp mot Hemberget, passerte jeg et par som så ut som om de var på flerdagerstur. Om de hadde kommi Leden sørover, var de nå på en relativt kjedeligere skogsvegetappe ned mot Gravberget.
Så, opp på høgstslep som var av det lettgåtte, ryddige slaget. Der det løste seg opp, tok jeg sørøstlig over ei myr og inn på toppartiet. På toppen var det mange høgeste haug-kandidater, så igjen, virring. Men det var nå ingen andre der oppe, og ekorn er flinke til å le diskret.

Jeg gikk rett utover nordegga på veg ned, slik at jeg kunne få litt hjelp av tørr myr og eventuelt se noe jeg ikke hadde sett på veg opp. Mye elg- og storfuglmøkk, og så denne:

Jeg traff slepet der kartet indikerte at det slutta og fulgte det ned.
Sykkel i utforbakke, forbi paret igjen, demontering, inn bak i bil, cruising Gravberget. Faktisk et skogfinneflagg på en veranda lengst ned i bygda. Jeg kjenner at det gir litt godfølelse.
Mye rettighetskamp i media om dagen, og jeg skal innrømme at det er lettere å identifisere seg med noe som har med eget kjøtt og blod å gjøre enn alle andre kamper som her og nå fyller lydrommet i den svarte boksen i tynt stål jeg befinner meg i. Samtidig er jeg litt i tvil om hvor intenst det er konstruktivt å føre skogfinnekamp i dag. Jeg tipper jeg er for utvatna til å gløde, samt vant til å se på det vestlandske, ikke det finske, som 'det derre andre som jeg kan skifte over til når det passer'. Det finske var noe vi kunne vite om etter hvert som vi blei unge voksne, men ikke prate med hvem som helst om.
Viktig å tenke over de greiene der, mens majestetiske Juvberghetta blir passert på venstre side. Uansett, sykkelrehab og toppturer på Finnskogen: Tebars, fort!