Hestdalshøgda fra Tundradalssætra (10.06.2023)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Hestdalshøgde (2,091m) | 10.06.2023 |
|---|
Dag 2 av junituren 2023
Etter gårsdagens kjempetur til stortopper øst for Lundadalen var det på sin plass å forsøke seg på Hestdalshøgda på vestsida av dalen. Vinter- og vårturer hit på ski må helst skje fra ca. 500moh via Skjellom, men det er en dugelig marsj på godt over en mil i luftlinje. Langt billigere – faktisk med halvparten av distansen – slipper man unna fra Tundradalssætra på ca. 900moh. Men da er man prisgitt at bomvegen er åpen, noe den selvfølgelig ville være en sommerdag som denne. Så fikk det heller våge seg at det er styggbratt, stiløst og ulendt de første 300 hm opp fra sætra.
På sætra var det allerede hundrevis av geiter, og jeg betalte gladelig de 70 kr i bompenger for å kjøre 10 km opp i dalen og attpåtil få stå på inngjerdet og geitefri parkering. I motsetning til i går, tok jeg ikke fjellskiene på sekken, for jeg mistenkte at det ville bli bratt og krevende og stedvis kriging med gjenstridig buskas. Skiene tok jeg derfor under armen, slik at jeg kunne lempe dem foran meg på de verste stedene.
Etter start kl. 1020 gjøv jeg rett oppover dalsida for å bli ferdig med det jeg regnet med ville bli elendighet – og bratt og krevende ble det. Først var det bare relativt bratt opp en morenerygg. Så ble det brattere med kratt, fjellbjørk og noen avsatser der det endatil rant flere småbekker. Over dette slaknet det litt, men med vekselvis høy lyng og småløs blokkurd var det like krevende. Etter en god time var jeg imidlertid oppe og kunne ta en velfortjent matpause. Da var jeg akkurat kommet så høyt at jeg ikke kunne se sætra lenger, men utsikten oppover Tundradalen var derimot fremragende. Særlig Tundradalskyrkja og Tverrådalskyrkja framstod kledelige og hvitpyntede øverst i dalen. Ellers var det stort sett full sommer her på drøyt 1200moh, og over alt rant det smeltevannsbekker nedover dalsida.
Litt lenger oppe flatet terrenget enda mer ut, og til slutt fikk jeg den snøkledte toppen med det karakteristiske øststupet i syne. På om lag 1350moh var det såpass sammenhengende snø at jeg kunne legge igjen fjellstøvlene og ta på meg skisko og ski – godt å slippe å bære dem lenger. Så var det bare å tråkle seg videre oppover til helt sammenhengende snø og holde optimal trase den lange vegen til topps.
Vel oppe i sadelen mellom Hestdalshøgda og 1726-toppen tok jeg en ny matpause før toppstøtet. Her ble jeg var at snøen i den relativt bratte direktelinja mot toppen hadde en annen farge eller skyggevirkning enn resten av fjellsida. Jeg var litt redd for at det kunne være ekstra råttent og muligens rasfarlig der, og valgte derfor å krysse litt vestover slik at det både ble slakere og – i alle fall i mitt hode – tryggere snø.
Stigningen opp på kuppelen var som ventet dryg og selve toppen tilnærmet flat, men kl. 1435, etter 4 ¼ timer på tur, var også denne stortoppen i Breheimen min. Igjen et herlig rundskue; både til gårsdagens topper og Hestbrepiggane på andre siden av Lundadalen, til Holåtindane og de to kyrkjene i sørvest og til toppene på Jostedalsbreen drygt 4 mil borte i vest.
Øststupet på Hestdalshøgda var det ikke snakk om å utfordre med sine skavler, så returen gikk tilbake etter mitt eget skispor helt ned til fjellskoene, hvor det ble enda en matpause. Og hvilket flott nedrenn, tidvis på kortfeller og tidvis på blanke ski. Apropos – frykten min for råtten snø og skredfare fikk litt næring av at snøen på topplatået tidvis knaket og kollapset når jeg belastet den. Dette var dog bare på topplatået og skyldtes trolig at sola hadde fått ekstra tak her.
Etter retur på sommerføre med skiene under armen og en litt rufsete nedstigning gjennom blokkurd, lyng, avsatser og kratt, var det med lettelse jeg ankom Tundradalssætra igjen. Der stod bilen like alene som da jeg gikk, for som ventet hadde det ikke vært andre på tur her inne denne sommerlørdagen. Fasit for dagen ble om lag 15 km, 1200 hm og 6 ½ herlige timer på tur.
User comments