Storivilen og Moldulhø fra Lendhytta P-plass (09.06.2023)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Lendfjellet (1,973m) | 09.06.2023 |
|---|---|---|
| Moldulhøe (2,044m) | 09.06.2023 | |
| Storivilen (2,068m) | 09.06.2023 |
Dag 0 og 1 av junituren 2023
Årets pinsetur i Jotunheimen med fjellkarane ble i stedet junitur i Breheimen alene. Slik kan det gå når ikke mindre enn to planlagte langhelger i mai snør og blåser vekk. Jomfrutur i Breheimen var ellers et meget godt alternativ etter 35 år i Jotunheimen!
Været var meldt helt nydelig, med full sommer i hele Sør-Norge, så for den del kunne jeg godt tøye mine egne grenser. Ski var selvfølgelig eneste alternativ såpass tidlig i juni, og alenetur på ski over 2000moh har jeg aldri prøvd før. Men de enkle – dog dryge – turene til Storivilen/Lomseggen og Hestdalshøgda burde kunne la seg gjennomføre slik forholdene var.
Jeg hadde ordnet meg fri fra jobben på fredagen, og torsdag kveld mens det ennå var litt dagslys igjen, fikk jeg satt opp teltet på den etter hvert velkjente plassen i Bøverkinnhalsen. Planen var å kjøre til Bismo i Skjåk morgenen etter og forsøke meg på Storivilen og Moldulhø fra ytterst i Lundadalen. Jeg hadde kommet til at det var et bedre alternativ enn Sulheim i Bøverdalen. Starten ville uansett være på bare ca. 500moh, men på Skjåk-siden burde det ligge mer snø og være kortere anmarsj med fjellskiene på sekken.
Sommernatta her på 1000moh med fjellbjørka ennå i utspring forløp rolig, selvfølgelig med unntak av underholdning fra endel våryre fugler. Gjøk, enkeltbekkasin, sivspurv og endatil blåstrupe var å høre på teltplassen både kveld og morgen.
Litt før kl. 10 var jeg i veg oppover traktorvegen som er merket mot Lendhytta, Lendbreen og Lendfjellet, et spennende område som har vært hyppig i media pga. alle funnene av historiske gjenstander ved de nedsmeltende fennene her. Skiene var på sekken og skiskoene oppi, og med en del – trolig unødvendig – utstyr selv i dette godværet, ble det en god bør. F.eks. hadde jeg tatt med stegjern for sikkerhets skyld dersom det skulle være isete på toppene, noe som selvfølgelig viste seg å være helt forgjeves.
Etter litt over timen på tur var jeg ferdig med bratta og traktorvegen og fikk meg en velfortjent matpause. Her kom også Lendfjellet og Storivilen til syne, dog sistnevnte mye lenger bak. Den neste lille timen ble det litt basking gjennom lyng- og vierkratt langs Lenda, men til slutt var jeg oppe ved en fin snørenne som fulgte nettopp Lenda oppover mot Lendholet. Her ved ca. 1200moh la jeg igjen fjellstøvlene og fikk lettet sekken for både skiene og skiskoene. Likevel ble det en relativt tung stigning oppover langs Lenda til jeg kunne svinge østover langs en ny snørenne som gikk i retning Storivilen.
Etter en ny matpause ved et flatere parti på snaut 1700moh kunne jeg ta fatt på den siste seige bakken til topps, og kl. 1430, etter 4 ½ timer på tur, fikk jeg endelig toppvarden i syne. Og hvilken kanonutskt herifra! Selvfølgelig måtte det være litt av et rundskue fra Storivilen, høyeste punktet på Lomseggen. Hele Jotunheimen veltet formelig fram på andre siden av Bøverdalen; Breheimen ditto vestover, og østover var endatil Vågåvatnet og Rondane gjenkjennelige.
Jeg visste at det var drøye 5 km vestover til Moldulhø, og det ville være for dumt å ikke benytte de fine forholdene og få med meg den toppen også. Uansett burde jeg gå vestover og heller ta returen ned i Lendholet, så jeg kunne i alle fall gå halvvegs til toppen og slippe meg ned derifra om hodet eller kroppen skulle si stopp. De 1550 hm til Storivilen hadde forresten gått ganske fint, så formen var det ingen ting å si på.
Turen bort til skardet øst for Moldulhø gikk veldig greit på snaut 1 ¾ time i rolig tempo, og det var aldri aktuelt å gjøre vendereis. Det var nok 95% snødekke på toppryggen, men jeg måtte av og på med skiene en håndfull ganger. Her i skardet tok jeg enda en god matpause og tømte sekken for alt tyngende før jeg ruslet til topps de 150 hm og kunne innkassere intet mindre enn min 2000m-topp med pf≥30m nr. 200 (da etter «gammel tidsregning» med 229 topper). Sammenliknet med Moldulhø var det ikke ulik utsikt herifra, men enda tettere på Galdhøpigg-massivet, Hestbrepiggane og morgendagens topp Hestdalshøgda på andre siden av Lundadalen. Dessuten var Lundadalsvatnet og Holåbreen skikkelig synlige bare herifra.
Tilbake i skardet ble jeg klar over at jeg hadde sittet like ved en fint oppmurt bivuakk, og tenkte ikke mer over dette før jeg kom hjem og leste i Thommessen m.fl. sin gode bok «Fra Rondslottet til Lodalskåpa». Her står det på side 160: «I senkningen mellom Moldurhøi og høgde 1919 er det spor etter i alt 59 bågåstø (bøgahi) som ble brukt ved fangst av villrein.» Altså hadde jeg hatt pause like ved et bågåstelle fra uminnelige tider, sannelig til ettertanke i perspektiv av en menneskealder!
Returen ble lagt øst for Lendfjellet og ned i Lendholet fordi jeg var sikker på at det var sammenhengende snø og gode snøforhold der. Men først ville jeg få med meg sekundærtoppen Lendfjellet som bare var en kort avstikker fra skisporet. Her gikk jeg til topps på beina, og det gikk greit med unntak av ei fonn hvor jeg lett sank nedi til låret. Et greit bevis på at alt annet enn ski hadde vært uaktuelt på denne turen. Snøen på toppryggen hadde for øvrig vært stedvis svært råtten, så det var ikke akkurat silkeføre.
Nedturen gikk altså gjennom Lendholet og på vestsiden av 1660-tjørna hvor arkeologene har hatt sommerleir de siste tiårene. Jeg antok at Lendbreen er så nedsmeltet i våre dager at jeg ikke trengte å ha betenkeligheter med å renne ned her. Videre fant jeg skisporet mitt fra oppgangen, og til slutt var det å traske på beina tilbake til bilen. Jeg brukte drøye 2 timer fra Lendholet og ned medregnet en siste matpause. Da valgte jeg å bruke den rødmerkede stien fra Lendhytta og ikke traktorvegen som er ganske dårlig i det øvre partiet.
Aller nederst i skogen skremte jeg opp to små rypelignende fugler som trolig var jerper – stillfarende og grålige – i så fall min første observasjon av denne østlandsarten og en flott opplevelse. I høyden var det kun enkelte snøspurver å se, men merkelig nok verken ryper eller ravn.
Dette ble i alle fall en herlig sommerskitur, og et meget lykkelig første møte med Breheimen! Om lag 25 km, 1800 hm og 10 timer 20 min på tur, og ikke en eneste sjel å se hele dagen.
User comments