Neådalssnota (04.05.2023)

På toppen av et av Trollheimens mest gjenkjennbare fjell for første gang. Selv om jeg startet turen med et vagt mål om å nå denne kremtoppen, ville jeg også være fornøyd med en kortere smultringrunde nordom Storligrenda. Gradestokken viste en utetemperatur på -6°C, men med skyfri himmel og steikende sol ble det lettkledd gjennom skogen opp lia. Litt under halvannen time opp til Halsbekkhøa, og allerede da kjente jeg at laget med solfaktor 50 var i ferd med å svette bort.

Nydelig pudderkjøring ned nordsiden til Sprikltjønnbua, før det ble svettet enda mer opp til Sprikltjønnknubben. På toppen ble det en liten rast og sokkeskifte før enda en nedkjøring stod for tur. Denne gang med fellene på.

Brukte lang tid opp til Neådalssnota SØ2, da krampene kjempet imot. Til tross for over 5 liter væske i sekken var det en kamp å komme seg opp denne bakken. Steikende sol sørget for at det som fantes av elektrolytter ble svettet ut. Kramsnøen klabbet på hele lengden av fellene, noe som ikke gjorde bestigningen noe enklere. Oppe på ryggen virket fortsatt selve Snota langt unna, selv om det i luftlinje bare er snakk om 2 km. Vurderte å gi meg, men bestemte meg for at om jeg skulle gi meg burde det ha skjedd etter Halsbekkhøa. Jeg skulle til topps!

Enda mer kriging oppover det som føltes som en uendelig lang motbakke mot Neådalssnota. Krampene var nesten ikke til å holde ut. Ved toppvarden ble alt av kramper og andre ubehag midlertidig glemt. For en kremutsikt, og for en mestringsfølelse det var å komme seg til topps. Her kan man tilbringe mange timer og bare nyte.

Det eneste som fikk meg til å gjøre klart til nedkjøring var visstheten om at det var veldig langt tilbake til bilen, og at jeg ville starte på returen så fort som mulig i tilfelle den skulle ta like lang tid som turen opp. Fin kjøring i solpåvirka snø ned til Sprikltjønnin, før fellene enda en gang måtte på. Langt og tungt opp til båndet mellom Halsbekkhøa og Storbekkhøa, før dagens siste nedkjøring stod for tur. Her gjelder det å holde seg i høyden mot vest så langt det lar seg gjøre, for å minimere mengden staking langs Storbekken. Skogskjøringen ned mot Storligrenda er sikkert fin, men med kramper i begge lår var det ikke mye å skryte av akkurat nå. Fantastisk følelse av mestring etter å ha skfitet til tørt tøy og startet på returen til Trondheim.