Snønipa fra Utvikfjellet (20.04.2023)  

Perfekt tur for ei kort helg. Snønipa kan nås fra flere sider, mest vanlig er kanskje Haugastøylen og over Haugabreen. Eller, som vi valgte, det lengre alternativet med å starte på Utvikfjellet (eller så langt nord som Innvik) og gå over hele Myklebustbreen. Hvis du legger inn en teltovernatting blir turen overkommelig med margin.

---

Snønipa hadde lenge vært en drøm, men bestigning fra slektshytta i Stardalen hadde alltid virket mest sannsynlig. Men siden vi så for oss en litt effektiv fjellskitur med overnatting, kunne jeg se på Snønipa med nye øyne. Sent kvelden før tur var kun rammevilkårene hvem og når bestemt, og vi var trøtte og leie. Tidlig morgenen før tur var derimot energinivået der at jeg kunne begynne å drømme om Snønipa. Resten av turfølget, Hilde, kom ned på kombinert frokost og ferdråd kl.8, og var med en gang med på tanken. Hva, hvor, hvordan og hvorfor kom på plass. Halv ti satte vi kursen mot Utvikfjellet.

Fra Utvikfjellet kan du følge skisporet et godt stykke, helt til du må over Sanddalselva. Vi fulgte sporet, men sparte neppe tid eller energi, siden snøen var like myk i som utenfor sporet. Sør for Nuken tok vi av fra sporet og så oss ut ei rute opp til Steinheia. Det var her vi tenkte det var best å gå over på breen. Om snøbruene ikke var trygge på breen, ville dette likevel være trygt siden det sannsynligvis ikke var sprekker her. På vei opp til Steinheia tok vi på S/M.

Da vi kom oss opp på breen så vi tydelig at vi var på rett vei. Selv om målet nå lå bak brekulen så vi mistet siktepunktet, støtte vi på mange spor i retning Snønipa. Etter et par kilometer rundt brekulen, kom Snønipa igjen til syne. For en topp!

Litt over klokken sju begynte arbeidet med å lage seg en leir. For kun to personer skal det ikke mye til for å lage en koselig leir på kort tid. Denne kvelden ble Tikka Masala og karamellpudding nytt med solnedgangen som underholdning.

Etter ei vindstille natt i mitt lille Helsport Rondane 3 lå alt til rette for en flott dag. Etter frokost og omorg. lot vi leiren mens vi gikk mot toppen. Å gå på ski på bre var noe nytt for meg, men det var lett og effektivt. Hardt føre riktignok, men ikke noe å tenke på. De sju kilometerne til toppen gikk på halvannen time. Partiet opp til toppen var bratt og potensielt farlig, så her kledde vi oss inn og holdt tunga rett i munnen.

Vel oppe nøt vi en times snacks og flott utsikt, og satte kursen tilbake til teltet. Ved teltet tok vi lunsj, og pakket raskt. Alt gikk nå veldig fort: tilbaketuren over breen, nedkjøringen til Sanddalselva og turen tilbake langs skisporet. Hele veien snakket vi med gaso om hvor flott tur dette hadde vært.