Gjevlekollen (22.04.2023)

Årets første tur på mer hjemlige trakter. Egentlig mest en tur for å sjekke hvordan snøforholdene er, ultimo april. Den gamle favoritten ble valgt, både fordi den er passe høy og ligger i et område jeg er en del i om sommeren.

Jeg kjørte bilen inn Glitreveien, og parkerte ved bommen på veien opp mot hyttene ved Veslevann. Veien er vintermåkt så det var bart nå. Da var det greit å gå opp selv om stigningen er der hele tiden.

Innenfor Veslevann stopper vintermåkinga, så derfra var det snø av varierende dybde videre. Trugene måtte på med en gang, for snøen var såpass løs at skoene tråkket gjennom. Heldigvis var det et scooterspor jeg kunne gå i. Da ble det litt fastere. Scootersporet kunne jeg også følge når jeg måtte ta av fra veien og gå mot Skjærsvannet. Men til slutt måtte jeg forlate det fordi det dro i gal retning.

Herfra ble det en tung tur mot østenden av Skjærsvannet. Snøen var råtten, og selv med truger tråkket jeg godt nedi. Jeg ble heldigvis fanget opp av et maskinkjørt spor jeg kunne følge til der hvor den blåmerka stien til Gjevlekollen forlater Skjærsvann.

Tidligere år, når jeg har vært her på vinterstid, har det vært gode trugespor å følge opp mot toppen. Så ikke i år. Det hadde riktignok godt et menneske i stien, men ikke nylig. Men poret var i alle fall tydelig nok til å kunne følges, men ikke tydelig nok til at jeg kunne gå det uten å tråkke gjennom hele tiden.

Det ble en tung, men stabil ferd mot hytta på toppen. Farten var lav, men det var det jeg klarte under disse forholdene.

Jeg kom meg til topps og fikk nyte den fine utsikten som er der. Fikk i alle fall se at Blefjell og Gaustatoppen var lett synlig herfra. Det er trolig en erindringsforskyvning, men jeg innbilte meg at det var litt mindre fri sikt den veien.

Ned igjen hadde jeg tenkt å gå nordsiden ned, fordi jeg trodde den ville være mer oppgått. Der tok jeg feil. Ingen spor gikk i den retningen. Jeg valgte likevel å gå den veien fordi jeg innbilte meg at snøen ville være fastere på denne skyggesiden av kollen. Der tok jeg feil igjen. Snøen var om mulig mer løs enn på sørsiden, og her var det mer av den. Det gjorde at jeg tråkket gjennom like ofte som på vei opp, men nå tråkket jeg dypere ned i snøen. Det ble kort fortalt en helt forferdelig tung tur ned til parkeringsplassen på Rustanveien.

Jeg var rimelig kjørt da jeg kunne ta av meg trugene nede på parkeringsplassen, og da hadde jeg enda en god transportetappe langs Vestsideveien, tilbake til bilen. Etter tre timer med høye kneløft, var det befriende å kunne subbe langs tørr asfalt. Og det er utrolig hvor lette skrittene virker, selv om beina egentlig er godt slitne. Så de kilometerne langs landeveien gikk greit unna.

Da var det bare den siste kilometeren på Glitreveien, inn til bilen som gjensto. Den gikk greit, men det var utrolig hvor bratt den virker når man går versus når man kjører den med bil. Jeg ble god og svett innen jeg kom opp til bilen.