Søndag var det meldt flott vær igjen og Johanna, som ikke hadde hatt anledning til å dra på så mange heldagsturer denne vinteren, var gira på å utnytte dagen og komme seg ut på langtur. Og helst et fjell som ikke var oppkjørt av turistene. Valget omsider falt på Lille Rieppefjell på fastlandet og siden både kjøreturen og innmarsjen var relativt lang, håpet vi på at det ikke ville bli noen andre folk der. Det viste seg å være sant ;-) Vi møttes i Tromsdalen rundt kl0830 og etter at vi hadde kjørt mot Breivikeidet og etter hvert Sjursnes, kom vi frem til startstedet ved Sveingården litt før kl10 der vi traff også Edda, Phillip og Jana som hadde tenkt å gå på nabotopp Njoskefjellet. Skiføret var topp helt fra vi gikk fra parkeringsplassen og med utsikt mot Lakselvtindene på andre siden av fjorden rett bak oss var det allerede en meget flott tur. Verken jeg eller Johanna hadde gått en tur på Lille Rieppefjell før så vi begge var spent på hvordan terrenget kom til å se ut.
Etter nesten 2km kom vi frem til sørsiden av Stordalvatnet og gikk ca. 0.5km over vannet før vi begynte å ta av mot skogen på venstre siden for å komme oss inn i dalen som skulle føre oss opp mot skaret mellom Lille Rieppefjell og Vazzoalgi. Johanna var tydeligvis i meget bra form i dag mens jeg følte meg fremdeles ikke helt restituert etter to turer på torsdag og en annen tur dagen før. Hun tok seg av brøytejobben som jeg ble takknemlig for og vi etter hvert kom oss ut av den snille skogen og oppe på en slags platå hvor vi kunne så på ruten videre. Terrenget så overraskende kupert ut, så det ble litt opp og ned før vi kom oss lenger inn i den kalde skyggete dalen og over Lille Rieppevatnet. Snøforholdene var himmelske! Bare usporet fjærlett pudder over alt. Nå var det såpass mye skygge at vi begge slet med å se konturene i terrenget, det var jo nesten som å gå i flatt lys, selv på en solkskinnsdag med knallblå himmel! Jeg begynte å fortsette tråkkejobben opp fra vannet, men det var tydeligvis et såpass sakte tempo at Johanna begynte å fryse og måtte spørre om ikke hun kunne tråkke spor for å bli varm i kroppen. Fikk litt dårlig samvittighet men jeg hadde selvsagt ikke noe imot det ;-) Det var et lite brattheng nesten helt øverst i dalen som vi hadde vært litt usikker på; den så ganske bratt ut på avstand da vi så rett på det fra inngangen til dalen, men da vi nærmet oss henget ble det mindre fornærmende og et par kryssinger var nok til å komme oss over det. Tipper at helningen på henget var mellom 30-35 grader på det bratteste, selv om det virker mye brattere på bratthetskartet i Varsom-appen. Etter bratthenget var det bare å gå på skrå opp mot skaret som var heldigvis ikke dekt av noen skavler. Og vi var endelig i sola igjen etter ca. 2 timer i skyggen... Derfra ble det varmt og slakt opp sørøstryggen mot toppen og utsikten ble også 100 ganger finere nå som vi kunne se på alle fjellene rundt oss. Husker ikke nå hvor lang tid vi brukte på turen opp, men det var ihvertfall over 4 timer før vi kom oss helt opp. Johanna hadde gjort en meget bra jobb og ca. 90% av sportråkkinga.....
Etter ca. 15 minutter på toppen hvor vi nøt utsikten og drømte om alle muligheter på fastlandet som vi aldri hadde utforsket enda, gjorde vi oss klare til å kjøre ned. Luften var ganske kjølig til tross for sterk sol og vi var forberedt på å komme ned til "kjøleskapet" igjen når vi hadde kjørt over skaret og ned mot den skyggete dalen. Skiføret var derimot noe av det beste jeg har noensinne opplevd på lenge og etter altfor kort tid var vi allerede nede på Lille Rieppevannet igjen der vi måtte ta skifeller på for å komme oss opp og tilbake til skogsgrensen. Hele Lyngenhalvøya lå badet i sol på andre siden av fjorden, noe som gjorde meg litt missunnelig, men pudderføret vi hadde på nedkjøringa var definitivt ikke noe å klage på. Skifeller kom av igjen og så kjørte vi ned og gjennom skogen for å komme til Stordalvatnet. Skifeller på for å gå over vannet og så av igjen for å kjøre ned siste etappen til veien. Fra vannet så vi mange fine spor så vi antok at de andre hadde kost seg maks i sola på Njoskefjellet også. Siste etappen var meget artig og meget rask og to damer kom ned meget fornøyd med ny topp, mye fin utsikt og mye fin skikjøring. Så da er det bare å si tusen takk til Johanna for initiativet og all innsats på sportråkkinga!
User comments