Blåvola (19.03.2023)

Jobbtur til Trondheim, med utvidelse for å få med noen østerdalske - eller oppdalsnære tinder. Det blei Østerdalen pga en kjent værgradient - det blir verre mot vest.
Psyka ut på Bellingmobrua - den hadde ei skikkelig snøfelle i starten, og det var greit å slippe klovn i Tesla-rolla. Med utgangspunkt fra nord, over episke Kveberg bru, bydde det seg fram ei brøyta P-lomme akkurat der stien/driftsvegen på kartet tok opp mot Volsetra. Jeg så ingen grunn til å betale bompenger for å forkorte dette litt fra Aumas dalføre og greip sjansen begjærlig.
Avmarsj i småfuktig, djup finkorna snø. Først er vegen moderat hellende, og så rundt 570 m o h blir det brattere. Før bekken blei kryssa på 680 m, forlot jeg vegen og lot terrenget styre videre. Det er seriøst bratt, og med store snømengder og ukjent konsistens under topplaget tenkte jeg at det er fullt mulig å løse ut et 'skogsras' ved et dårlig valg. Opp mot Volsetra blei det slakkere, og bæreevnen i snøen økte betraktelig.

Over flatere lende, med ei viss spenning rundt snøforholda i den store flanken opp mot stiens pass over østryggen av Blåvola. Stort sett en slags skare med grei bæreevne, så det ville definitivt bli en annen type kjøring her på veg ned. Nå gikk høydemetrene raskt og uanstrengt, og etter hvert var jeg oppe på det flerrygg-aktige toppartiet. Litt paradishopping på den siste ryggen for å sikre at det blei trådd på den høgeste steinen. Surt, som vanlig i vår forblåste drivhustid, men litt utsikt til tross for mye skyer. Både Sølen og Sølnkletten var borte i skyene.

Feller av, først forsiktig på isete flater mellom barblåste steinbefengte flekker. Fra skaret var det egentlig bare å banke på. Etter hvert som lausere snø kom inn og en måtte bakpå, blei det flere pauser. Så ned i skauen, der det som venta bare var mulig å svinge ved å henge bakpå. Det bratte partiet gikk greit, og jeg tenkte at hvis en kunne eliminert tanken på ras, kunne en ha fått til noen minneverdige manøvre mellom granene. Fra 700 m o h hadde det blitt fuktigere og så sterkt sug at faren for å gå på trynet var reell. Bakpå, og blanding av å bruke sporet fra oppturen og å svinge i vegbredden. Til veg, bil og 480 m o h, deretter ladestasjon, kjøttkaker og hotellkontor. Et primærikon i Nord-Østerdal. Og horribelt lenge sia forrige topptur i Dal'n.