Episk tur over topper mellom Evanger og Eksingedalen (25.02.2023)

Jeg satt på jobb med kartet over toppene i Hordaland foran meg. Værvarselet for lørdagen var kanon og jeg var ikke i tvil om at dette var dagen for å gjennomføre turen over de 5 toppene som ligger på rekke mellom Evanger og Eksingedalen. Jeg sjekket kartet til Harald også, og han manglet også disse. Da er han ikke vond å be.

Lørdag morgen litt over kl 08.00 plukket jeg ham opp i Hellen. Etter litt påfyll av bensin, kjørte vi direkte til Vinningsleitet på 725 moh. En smal, svingete, og i dag ganske så isete vei. Vi var spent på om parkeringslommen var brøytet ut her oppe. Harald spøkte med at han kunne få et forsprang mens jeg fikk spade den ut dersom den ikke var det. Heldigvis slapp jeg å ta frem spaden. Her var det god plass til flere biler. Et mer tilrettelagt utgangspunkt for både rando og fjellskiturer skal man lete lenge etter. Siden parkeringen ligger såpass høyt oppe, kan man spenne på seg skiene ved bilen langt utpå våren.

Snøforholdene var helt upåklagelig. Masse snø. Dersom vi snakker disse mengdene allerede i februar, kan dette bli en meget lang og god skisesong. Etter å ha fått på fellene og skredsøkeren, satte vi i marsj oppover mot Ørnahaugen. Bratt og fin start. En del skare og sastrugi. Vindkastene var som meldt. Litt kjølige og til dels kraftige, men på en tur som denne med flere topper, klfter og daler, får man alltid litt le også.

Vel oppe på ryggen til Ørnahaugen, rant vi nå ned til vann 954 før vi gikk løs på siste del av oppstigningen mot Nonhaugen. Toppunktet er registrert ved varden ut mot kanten på sørsiden, men høyeste punkt er den store steinen som ligger her oppe.

Rant nå litt nedover på nordsiden før vi dreide ned i kløften ved vann 914. Videre oppover ryggen i sørlig retning. Vakkert landskap. Det er noe spesielt med de bratte flankene som som stuper ned i dalene, totalt dekket av snø, ikke en stein å se. Jeg kommer aldri til å bli mett på dette synet. Typisk Vestlandet.

Måtte ned et bratt, men kort parti til den nordøstlige enden av Bydalen. Herfra gikk vi videre opp til toppen av Byvasshovden. Fin topp med flott utsikt. Deretter ned igjen en litt annen rute, men samme retning. Gikk så litt innover Bydalen i løssnø. Dette betyr le. Fant et fint og lunt sted vi kunne ta lusj med te, vestlandslefser, skiver og kjeks.

Tok oss videre opp på den slake østryggen til Gråsida og fulgte denne opp til toppen. Rant så ned et godt stykke på nordsiden før vi tok fatt på oppstigningen mot Blåfjellet. Solen var gått bak noen skyer da vi var på vei oppover her, så det ble litt flatt lys. Toppvarden var godt omringet av snø. Tok en matbit her før vi drøftet den videre ruten. I utgangspunktet hadde vi planlagt å ta oss ned til Bruskartjørni for så å gå videre opp Bruskardalen. Dette var den tryggeste ruten mtp skredfaren, men en stor omvei som også krevde en del ekstra høydemeter. Jeg hadde lyst til å se hvordan det så ut på sørsiden av Blåfjellet og muligheten til å ta oss ned her og inn i Bruskaret. Det ville i så fall være en solid snarvei.

Det så veldig greit ut nedover her. Litt bratt noen steder, men ryggen var stort sett forblåst og prget av hard skare. Nærmere Bruskaret var det dyp løssnø og litt bratte flanker vi måtte være obs på. Gikk igjennom skaret og ned i Bruskardalen før vi fortsatte opp den slake ryggen mot Kvanngrønavene. Fikk vinden rett i fleisen oppover her. Gikk opp til varden på det som er registrert som toppunkt her oppe. Vi gikk også raskt innom kandidaten like sørøst. En liten knaus med en varde. Den var lavere. Uansett viktig å kvalitetssikre når vi er på topper som er lite besøkt.

Det gikk mot ettermiddag og vi hadde nå vært på alle de planlagte fem toppene. Solen skapte et nydelig lys. På Kvanngrønavene tok jeg av fellene og cruiset nedover. Et spørsmål jeg alltid stiller meg er: Hvorfor er det ikke flere mennesker her? Jeg vil gjerne fortsette å ha dette helt for meg selv, men forstår ikke hvorfor jeg har det. Uansett ville folk blitt deprimert dersom de visste hva de gikk glipp av.

I Bruskardalen tok jeg på fellene. Harald hadde lagt fra seg sekken her for å gå litt lettere opp til Kvanngrønavene. Vi gikk nå opp i Bruskaret, rant litt ned og gikk videre på nedsiden av Blåfjellet. Deretter over Slottet og opp på ryggen på Gråsida. Her oppe tok jeg av fellene og peiste ned østryggen. Avtalte med Harald å vente på ham ved vann 914 i kløften på nedsiden av Nonhaugen. Gradestokken krøp raskt nedover etter hvert som det ble mørkere. Horisonten var blodig rød etter solnedgangen.

Jeg fant ut at det var snarere å gå via Ørnahaugen herfra, så vi valgte denne varianten. Gikk rakt oppom toppen. Nå måtte hodelykten på. Tur med innhold og store kontraster er det beste jeg vet, så nå var jeg i mitt ess. Herfra rant vi ned til bilen. Jeg kom frem litt før Harald, så fikk skiftet og forvarmet bilen litt. Vi kjørte deretter hjem igjen til Bergen.
Tusen takk for en fantastisk tur, Harald!

Kart