15 måneder etter kneoperasjonen som etterlot en permanent kneskade, har jeg innsett at min storhetstid på ski er forbi, og at jeg iallfall bør ha turfølge når jeg beveger meg høyt og langt. Men i dag opprant en fantastisk fin fridag etter jobbhelg, og jeg hadde peilet meg ut en skivennlig topp på Dovrefjell. Det var 12 minusgrader og litt vind, og jeg hadde raust med utstyr i sekken. Parkerte ved avkjøring Hjellsætra og fulgte oppkjørt løype til jeg hadde krysset Hondyrju på brua. Derfra tråkket jeg spor sjøl. Hadde mål om å unngå å bruke feller i dag siden de trigger gnagsår, og det gikk bra på dagens føre som var nesten uten isete partier. Jeg gikk opp nord for toppen og hadde egentlig tenkt følge ryggen den siste biten, men skråningen så grei ut, og jeg skrådde derfor på nedsiden. Det var muligens ikke veldig lurt, for halvveis over det bratteste kom det en ekkel lyd, som om et langt tøystykke ble revet i to. Hele flanken nedenfor meg sank ned, og jeg tenkte at nå raser jeg. Heldigvis skjedde det ikke noe, men jeg var snar med å komme meg bort til noen snødekte steiner og "trygt" område. Der tok jeg meg et minutts time-out. Gikk mer rett opp til bandet etterpå, og det kom et drønn over hele skråningen, men da anså jeg det mer som et skremmeskudd siden det ikke var spesielt bratt. Litt ubehagelig, riktignok. Veldig merkelige snøforhold oppover mot toppvarden, men til gjengjeld var det utrolig flotte omgivelser og nesten ikke vind. Ned kjørte jeg der jeg burde gått opp, og jeg kom meg helt tilbake med kun ett pent fall.
User comments