En lenge utsatt tur til Skei nærtopper blei endelig gjennomført. Dette er ikke et hyttefjell jeg har noe nært forhold til. Jeg har da vært der oppe en del ganger, men da mest på skisamlinger fram til 20 års alder.
Et treningsmål har meldt seg, og beste måte å forberede seg på vil være å legge ned timer på toppturski, så til tross for langrennsløypedominansen i området, slepte jeg meg avgårde på nymonterte skimo racingski (noe alle må ha, iflg Fri Flyt, og da trigger svake sjeler på første og beste tilbud).
Første topp - Gråkampen: Først en del kilometer i skøytesona i løypene, distansetrening med hensikt - langkjøringsfart ville tatt evigheter. Et kutt mellom løyper på slutten ga meg anledning til å teste brattheng og skredpotensial, men det viste seg å være mye mer vindblåst, pakka og smelte/frysepåvirka enn jeg hadde trudd, så snøen hang godt fast.
På veg mot toppen dukker Alvdalssølen opp som Soria Moria der ute. Rondane ses ikke, da det drifter skyer over fra det kokende Nordvestlandet. Litt skifri bevegelse, og årets første topp er under beina.
Feller av, og tidvis småartig utforkjøring ned til ei hytte ved løypene.
Nå går det rett opp skiløype noen hundre meter før avbøying til neste mål, Storjellet rett øst. Jeg husker fra kartet at toppen ligger på den østligste kulen. Dagens nr. to gir utsikt med litt ekstra ettermiddagskolorering mot sør. Mellefanten stakk seg fram her også.
Planen var å kjøre ned ryggen i sør, og det viste seg å være artig og lønnsomt. Racingskia var lettsvingte, artige og den korte lengda er ofte en fordel når det er viktig å manøvrere enkelt og presist oppover. Så er det noe eget med alpine ski med vekt a la knekkebrødpakke.
"Mellomtoppen" som er fort gjort å glømme navnet på (Avundssjukkampen?), måtte også bli betrådd. Det er kurant å traversere den i stedet for å gå ned på oppkjørt løype, men etter den sørlige toppen vil det lønne seg å følge løypa til heisfestet på Skeikampen.
Litt prega av den harde starten og av gårsdagens pizzafyll, går det jamnt men uten trøkk til toppen av Skeikampen. Etter nærkontakt med den store varden, tok jeg en tur opp på israskjegla attåt tårnet, som var høgeste tilgjengelige punkt.
Strålende i solnedgangen, og en kan bare tenkte seg hvor fin denne utsiktstoppen hadde vært om den ikke hadde vært fundamentet for et totalt naturinngrep.
Benutzerkommentare