Snutur Skagastølsryggen (18.11.2022)

Å forutsti når det er gode alpinklatreforhold i Hurrungane er en obskur kunst som jeg ikke har nok erfaring til å mestre. Men bare en måte å bli bedre på det på, følge med på vær og vind og ta turen opp for å sjekke. Teorien min denne helga var at mildværet uka før med påfølgende kaldt vær skulle gi faste og fine forhold på anmarsj og retur, og forhåpentligvis plastre snø og is fast på fjellet. Kjell som alltid er gira på tur hadde gjort noen lignende tanker, og var gira på å prøve Skagastølsryggen. Er ikke ambisjonsnivået det skal stå på, i alle fall! Og etter å ha fått melding fra Kristoffer et par dager før om at det ryktes gode forhold i alle fall opp til Nordre, så var det bare å få ryddet kalenderen på jobb og ta fri fredag for å gjøre et forsøk.

Turens første crux var å rekke bommen på Sognefjellet tordag kveld. Møtte Kjell i Lom og vi surra bort litt mer tid enn vi hadde på Best, og plutselig satt jeg i bilen og så på klokka og tenkte at dette går jo ikke i det hele tatt. Men med en omtrentlig tilnærming til fartsgrenser så gikk det unna oppover Bøverdalen og jeg så baklysene på følgebilen noen hundre meter foran meg i det jeg rundet høyden forbi Jotunheimen fjellstue. Tok igjen følgebilen i det hun var ute for å stenge bommen etter seg og kjøre over fjellet. Flaks.

Overraskende mildt over fjellet med rundt null grader. Vindstille og deilig ved Turtagrø. Trasket innover stien ca kl 21. Helt bart opp til hytta, med noen isete partier. Kom oss i seng litt før midnatt, og satte alarmen på 0330 med mål om start kl 4 slik at vi fikk det første dagslyset på klatringa i V-skaret.

Glemmer alltid hvor kjip og lang bakken opp til Nordre er. Men nå var det veldig gode forhold - bart opp første bakken, og fra her kunne vi snirkle oss opp snøfelter på knallhard snø. Gikk bra et stykke uten stegjern, men tok de på før siste kneika mot toppen. Var på Nordre etter ca 2t, og luntet videre mot Skagastølsnebbet. Litt løsere snø oppe på ryggen, men fortsatt lovende forhold.

Var klare til å begynne klatringa etter ca 3.5t. Selve V-skaret var relativt bart, et tynt lag med is på de bratte svaene, og litt snø på hyllene. Gikk på med ærefrykt etter forrige forsøk som endte med et lite ledfall, og var bestemt på å ikke ta noen sjanser. Sikret stort sett i gamle bankebolter i starten. Kom etter hvert opp til cruxet like under den første standplasshylla. Her gikk jeg ut til venstre sist, men nå var det litt lettere å se hånd- og fottak med mindre snø, så tenkte å gå inn på hylla opp til høyre. Fant ikke helt ut av betaen her og strevde med å få gode økser som jeg stolte nok på til å dra skikkelig i. Fikk ikke opp beina heller, så jeg tråkket litt i ei slynge for å komme høyere. Satte stand i rapellblokka der det står en ringbolt, backet opp med en kile. Jeg var nok over en time på led her, så vi hadde brukt mye tid så langt. Kjell brukte også ei stund på å følge denne lengda, så det begynte å lukte bail allerede her.

Bestemte oss for å gå ei lengde til for å se hvordan det så ut videre fra Berges stol. Jeg ledet videre ut til høyre og opp mot ryggen igjen. I stedet for å trøkke meg opp den brede sprekken så gikk jeg enda lenger mot høyre og over en litt bratt kul som var litt vanskelig å sikre godt. Oppe på Berges Stol skjønte jeg at dette har vi ikke sjans i havet til å rekke uten å få en solid epic på over et døgn. Det hadde jeg ikke mentalt overskudd til å gå for i dag. Orket ikke begynne å grave i snøen her oppe etter rapellfeste, så klatret meg ned til den siste mellomforankringa og utvidet dette til en standplass. Fikk opp Kjell som var ganske kald, også surret jeg litt rundt på hyllene der ei stund for å finne et fornuftig rapellfeste. Endte opp med et kråkereir av en gammel bankebolt, en ganske grei offsetkile, og en ny bankebolt som jeg satte. Den løsner nok til sommeren. Alt dette hadde tatt mye tid, så vi var nede i V-skaret igjen først kl 13, 9 timer etter at vi startet turen. Sjukt treige!

Til nå hadde vi vært i skyggen hele dagen, men kom oss nå ned i den deilige sola og måtte ta av dunjakkene. Veldig hardt ned her, egentlig gode forhold, men med såpass mange høydemeter på fronttaggene med to økser i snisen gjorden det vondt i legger og håndflater. Fikk aldri snudd oss rundt og gått vanlig, selv om terrenget ikke var veldig bratt. Kom ned på stien før den første bakken ned fra breen, og fulgte denne til hytta. Et godt tegn på overambisiøs planlegging når vi avbryter før vi er halvveis og likevel 12 timer på tur. Det ville nok passet oss mye bedre å ta en tur på Storen eller klatret noe andre greier i nærheten. Men det ble uansett en veldig fin dag i fjellet, og fikk kjenne på alpinklatringens herligheter i V-skaret.

Notes to self for neste gang:
- Avhengig av å være et effektivt taulag for å ha sjans uten overnatting, selv på gode forhold
- Klatringa opp V-skaret er ikke dritlett, selv på ganske tørre forhold.
- Ta med flere enn 6 alpinslynger