Skarbråtaåsen & Klinkenberga m/Øyvind - Ringerike (30.10.2022)

For Øyvind og meg sto valget mellom en tur opp på litt snaufjell oppi Numedal, eller opp på noen skogstopper nederst i Begnadalen. Siden værvarslet var mer usikkert for Numedal sin del, ble valget enkelt denne dagen.

Høsttåka lå stedvis tjukk i de laveste områdene da vi kjørte nordover i Ådalen og langs Sperillen. Etter å ha kjørt gjennom Nes parkerte vi til slutt der det tar av en skogsbilvei ved Maurland/Maurlandsvika. Her var tåka i ferd med å sprekke opp, og vi hadde ikke gått langt innen det var blå himmel over oss, så lenge det varte ... For det var meldt noe mer skyet utover dagen.

Bommen på skogsbilveien sto for øvrig oppe denne dagen, men å ta sjansen på å kjøre veien var uansett uaktuelt. Det var heldigvis plass til en bil rett ved E16, like før bommen.

© Nils Haugene

Vi fikk en veldig lett og grei begynnelse på turen siden vi kunne følge grusveien langt oppover. Det gikk nokså radig til vi var like øst for Trollemyrputten, hvor veien begynner å bikke litt nedover igjen. Her var det på tide å vandre inn i skogen og terrenget.

Mesteparten av vestsiden på Klinkenberga er preget av en lang skrent som flere plasser har stup av varierende høyder. Men noen steder er det mulig å gå opp, og lettest er det i den nordre delen, fra Bjørnelimyr og nordover til bakketoppen hvor vi forlot grusveien. I dette partiet finnes det noen få oppganger hvor man slipper å klatre, og det bare er en bratt bakke. Det ene stedet hvor det så farbart ut var nettopp rett øst for bakketoppen der vi forlot grusveien. Her var det til og med en slags sti oppover, så tydelig at andre også hadde funnet ut at dette var et greit sted å komme opp.

© Nils Haugene

Etter at den korte og litt bratte bakken var unnagjort, ruslet vi litt opp og ned gjennom greit skogsterreng bort til høyeste punkt på åsen her, Skarbråtaåsen (537). Denne toppen hadde lite utsikt og var ingen stor opplevelse. Vi mistenkte derimot at Klinkenberga (534) kunne være finere, så vi vandret snart videre til det toppunktet. Siste stykket bort til denne høyden, der vi passerte en myr, fulgte vi for øvrig en fin, liten rygg gjennom skogen.

Og som forventet var Klinkenberga (534) en langt finere plass å innta noe av godsakene vi hadde i sekkene. Særlig litt ut mot stupene, like nedenfor toppunktet, var det flott utsikt sørover og ned i Begnadalen mer mot øst. Tåka lå fortsatt i de laveste områdene, men sett ovenfra på denne måten var det jo noe magisk over det.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter en lengre pause på Klinkenberga (534) ruslet vi bort til Klinkenberga Vest (536), som også hadde veldig god utsikt. Ikke akkurat fra selve toppunktet, men 20 meter mot vest kom vi ut mot kanten av den drøyt 50 meter høye og stupbratte skråningen som preger deler av vestsiden på Klinkenberga. Derfra så vi godt innover mot Vassfaret, blant annet. En veldig fin plass dette, så her ble vi også stående en liten stund.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra utsiktspunktet på Klinkenberga Vest (536) vandret vi nå nordvestover langs med den stupbratte skrenten, som vi nå hadde på vår venstre side. Vi fulgte et drag, eller en slags bred hylle slakt nedover til vi var rett øst for Bjørnelimyr. Her svingte vi skarpt ned mot venstre (sørover), og fulgte en liten bekk nokså bratt ned mot myra. Det var et tråkk der vi gikk ned, og selv om det var litt uryddig med kvister og trær, var dette også en farbar rute opp eller ned den lange og bratte skrenten.

© Nils Haugene

Stedvis ganske vått der vi krysset over den søndre delen av Bjørnelimyr. Deretter rundt en liten høyde og bort til grusveien igjen, hvor det gjensto mellom 4 og 5 kilometer tilbake til bilen. Denne distansen gikk overraskende fort, noe som sikkert henger sammen med at skravla vår gikk nokså konstant på veien nedover.