Skrimtoppen (14.11.2021)

Med kroppen full av basiller skulle jeg prøve å komme meg opp på Skrimtoppen. Jeg har vært der noen ganger før, så jeg vet det normalt er en veldig grei tur.

Jeg kjørte forbi Heistadmoen og satte fra meg bilen på parkeringsplassen ved Ravalsjøen. Turen opp til toppen er ikke mer enn ca. 4 kilometer, og de første 2 går i greit terreng med slak stigning.
Første del av turen er veldig grei, på vei innover mot Ravalsjøen. I østenden av vannet forlot jeg veien og fortsatte på blåmerka sti mot Grønliseter, først over demningen på innsjøen, og deretter østover i slak stigning mot Grønliseter.

Fra Grønliseter skifter turen karakter, og det ble tydelig at man skulle til fjells. Høydemeterne blir fort tilbakelagt etter setra. Dog var det ikke noe som minner om fjell her nede. Tjukk og mørk granskog dominerer. Stien oppover lia er mulig å følge, men den er kronglete, og i dag var den delvis skjult av et lite snølag.
Overgangen fra tjukk granskog til mer høyfjellsskog markeres med en skikkelig kneik opp et skard mellom Grønlikollen og Skrimtoppen. Når man har gått opp den ser man straks at man nærmer seg snaufjellet.
Jeg var overraskende sprek opp kneika, til tross for sår hals og tett nese, og på toppen av bakken er man vel vitende om at dt verste er unnagjort. Man ser Skrimtoppen fra toppen av kneika, og den kan virke et å være et stykke unna, men det strekket går veldig greit.

Utsikten fra toppen er noe av det beste i dette området. Gaustatoppen og Høgevarde har nok hakket bedre utsikt, men de ligger lenger unna. Jonsknuten kan nok måle seg, men Skrim er virkelig bra på utsikt, 360 graders rundskue. Om man velger Skrimtoppen eller Styggemann spiller i praksis ingen rolle. Jeg liker Skrimtoppen fordi det er mindre trafikk dit, til tross for at den er lettere tilgjengelig enn Styggemann. Jeg har egentlig ikke noe problem med å kalle Skrimtoppen mitt favorittfjell, uansett andre fjells fortreffelighet.

Ned igjen fulgte jeg nøyaktig samme rute som opp.