Åshovda m/flere en vindfull dag - Nore og Uvdal (11.10.2022)

Mye vind i høyfjellet gjorde at jeg modererte mine turmål og satset på å holde meg mest mulig under tregrensa i dag. Rundturen via blant annet Åshovda ville innebære en eller to korte visitter opp på snaufjellet, men ellers ville det bli mest vandring i skogen eller i le for nordvesten.

Fra Tunhovd kjørte jeg Rødungsvegen (avgift 60 kroner med Vipps) til parkeringen ved Røungsdammen. Her sto den kalde vinden av kuling styrke rett på fra Rødungen. Jeg måtte stille meg i le bak bilen da jeg skiftet til turtøy, og lua måtte raskt på. Dette var soleklart den kaldeste turstarten så langt i høst.

© Nils Haugene

Jeg begynte turen med å gå over Røungsdammen. Her ble jeg gående nesten rett mot vinden. I de kraftigste vindkastene var det virkelig tungt å bevege seg framover, og jeg var nå veldig fornøyd med valget av dagens tur. Kun snaufjell i dag hadde blitt masete, og lite trivelig.

Da Røungsdammen var unnagjort bedret forholdene seg betraktelig. Jeg kom nå inn i skogen, og fulgte god sti mot Bjørnalie og Ostjønn. Ved dette vannet gikk jeg attpåtil i solsiden, og det ble lunt og behagelig.

© Nils Haugene

Det var sti hele veien fra der jeg parkerte og til toppen av Åshovda (1102). Mot slutten kom jeg mer opp på ryggen øst for toppen, og vinden var da tilbake. Oppe på det snaue toppområdet blåste det igjen kuling, og jeg ble nødt til å kle på meg det jeg hadde av klær mens jeg kjapt knipset noen bilder. I den kalde og klare høstlufta var i hvert fall utsikten vidstrakt og god i alle retninger. Det så temmelig friskt ut på Hallingskarvet og Reineskarvet, som begge var kritthvite av nysnø.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Å gå samme vei tilbake til bilen etter besøket på Åshovda, var ikke noe alternativ for meg i dag. Så jeg fortsatte i stedet ned mot Åsstølen. I nedoverbakken her fulgte jeg delvis et tråkk i det bratteste partiet før jeg måtte bakse meg gjennom noen meter med høye einer som sto i ytterkanten av tunet på setra. Mens jeg ruslet nedover det gressdekte tunet reflekterte jeg litt over når bygningene her ble satt opp, og når det sist var aktivitet her ... Når man vandrer rundt i fjellet dukker det stadig opp sånne støler og hytter som sakte men sikkert forfaller og gror igjen. Spennende å tenke på hvordan livet må ha vært på et sånt sted i dets glansdager.

Fra Åsstølen fulgte jeg sti drøyt 100 meter sørover innen jeg tok en avstikker oppom høyden Sør for Åsstølen (1050) hvor jeg fikk et fint tilbakeblikk mot setra jeg nettopp besøkte, og Åshovda (1102).

© Nils Haugene

Bortsett fra noen meter på sti gikk jeg i terrenget videre bort til Tverrhovda (1054). Dette er et langstrakt høydedrag hvor høyeste punkt er der jeg kom opp på ryggen, hvor en stor stein var toppen. Fra steinen fulgte jeg sti videre østover. Etter kun 100 meter kom jeg til et punkt hvor det var satt opp postkasse og et skilt som fortalte at toppen heter Tverrhovda. Dette navnet fant jeg ikke på noen kart.

Stien på Tverrhovda fortsatte østover til et stikryss hvor det var skiltet mot toppen jeg nettopp hadde vært på:

© Nils Haugene

Etter stikrysset litt øst for Tverrhovda gikk jeg videre østover på en liten sti som ikke er avmerket på kartet. Denne stien ble stadig mindre og forsvant snart, og jeg ble gående i vegetasjonen. Innimellom møtte jeg stier og tråkk som jeg fulgte der de gikk i min retning. For øvrig var jo skogen grei å ta seg fram i. Myrene prøvde jeg å unngå da disse var temmelig våte.

Knippen (1069) skulle bli turens stiligste og mest spennende topp. Dette var en steil og nesten helt snau kolle som stakk opp fra skogen. Jeg kom fra vest, og her måtte jeg småklyve opp en bratt rygg noen få meter. Tydeligvis en mye brukt rute dette siden det var sti opp her.

Veldig trivelig toppområde på Knippen (1069), med en liten varde som stakk opp i gresset. God utsikt var det også. Dessverre fikk den sure vinden godt tak her, så jeg ble ikke lenge før jeg vandret videre.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Knippen (1069) er langt mindre bratt mot sørøst og øst. Mot nordøst gikk det også fint å gå ned. Jeg unngikk et bratt parti på ca 1025 meters høyde, og tok meg ned til et myrområde.

Målet mitt nå var å komme tilbake til den tydelige stien jeg hadde fulgt i begynnelsen av turen. På veien dit svingte jeg oppom høyden Sørøst for Ostjønn (1012), og holdt så kursen nordover til jeg nådde denne stien. Deretter var det bare å nyte siste rest av de lune og behagelige forholdene i skogen inntil jeg var tilbake på Røungsdammen. Nå hadde vinden roet seg en del, og jeg fikk den i ryggen, så etappen over dammen ble langt mer trivelig nå enn da jeg gikk motsatt vei på starten av turen.

© Nils Haugene