Til Furukollen, Lillehesten og Storehesten (09.10.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det er ikke så veldig lenge siden jeg begynte å samle på lister her på Peakbook. Jeg har liksom tenkt jeg skulle unngå å samle på lister som det overhode ikke var realistisk at jeg skulle komme til å fullføre. Men så har jeg etterhvert besteget såpass mange små og store fjelltopper i Romsdalen, at lista over topper i Romsdalen med PF > 100 meter ikke lenger var helt urealistisk; så dermed har jeg begynt å samle på denne. Og når nå snøen hadde lagt seg på de virkelig høye Romsdals-toppene, så tenkte jeg at jeg kunne benytte anledningen til å bestige en Romsdalstopp som jeg neppe ville finne på å bestige om det ikke var for at den ingikk i lista jeg har begynt å samle på.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kunne saktens kjørt opp til Venjedalsetra og startet turen opp på Storhesten derfra, men da ville jo ikke turen bli mer enn ca. 600 høydemeter, noe som i og for seg kunne vært mer enn nok på en tid av året hvor jeg kun har gått mindre turer; men akkurat nå var formen god etter alle de høye fjelltoppene jeg hadde vært på denne sommeren og høsten, og i tillegg gjaldt det nå å forsøke å holde formen oppe, i og med at jeg hadde lagt planer om å bestige noen høye fjelltopper i Afrika i løpet av høsten. Og i tillegg var det jo det at en bestigning av Lillehesten [809 m.o.h.] på en måte hørte sammen med det å bestige Storehesten [1024 m.o.h.], selv om Litlehesten bare er en "grønn-topp" (dvs. har PF < 100 meter). Så dermed kjørte jeg bare inn til Innfjorden denne formiddagen, og parkerte ved klubbhuset til Isfjorden Idrettslag, dvs. Furulia Klubbhus; og så begynte jeg å gå derfra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var greit nok skiltet der nede ved klubbhuset til at jeg kom på rett spor fra starten av (bilde #1). Første del av turen gikk det en skogsvei i hårnålsmønster parallelt med stien, og jeg fikk inntrykk av at mange nok velger veien nå om dagen, ettersom stien var litt gjengrodd og ikke helt lett å følge enkelte steder. Ved en av de siste hårnålssvingene på skogsveien, var det en sti som tok av mot høyre, og her var det skiltet at denne førte til Furukollen (bilde #4); en liten fjellknaus jeg hadde bestemt meg for å legge turen innom. Nå forsøker jeg å ikke plukke med meg for mange grønn-topper på turene mine, ettersom det finnes et utall av dem; og det er fort gjort å bruke unødig tid på dem. Men på denne turen var det nå engang slik at både Furukollen [313 m.o.h.] og Furukollen Vest [491 m.o.h.] lå omtrent der jeg hadde tenkt å gå uansett, og det ville i hvert fall ikke bli noe stort tidsspille om jeg besøkte dem.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Stien jeg gikk på fulgte en slags rygg oppover gjennom skogen, og etterhvert som jeg nærmet meg toppen på Furukollen, ble det mer og mer tydelig at den bar navnet sitt med rette, for det ble mer og mer furuskog, og mindre og mindre annen skog. Oppe på toppunktet ble jeg litt overrasket, for der var det tilrettelagt for grilling og det hele, med både trebenker og en grill som hang ned mellom beina på et stativ (bilder ##6-8). Jeg vil gjette på at lokalbefolkninga i Isdalen benytter stedet benyttes til kortere utflukter.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Furukollen gikk stien først over ei myr, hvor det var tilrettelagt med planker, slik at man kunne gå nokså tørrskodd over myra, og straks etterpå var jeg ved Hestesetra [320 m.o.h.] (bilde #10). Hestesetra var vakker, men det var bare ei enkelt tømmerhytte der. Jeg dvelte derfor ikke lenge ved Hestesetra, men fortsatte videre oppover mot neste knaus, som her i Peakbook har fått navnet Furukollen Vest. Også oppover mot denne toppen var det stort sett furuskog det gikk i, selv om der også var innslag av Bjørk.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På Furukollen Vest var utsikten litt begrenset på grunn av alle trærne, men man kunne se Isfjorden der nede; og kikket man vestover, fikk man øye på et fossefall i Steinselva eller Jamnåa. Etter denne fjellknausen bar det ut i nok ei myr, og der forsvant stien (eller i hvert fall klarte ikke jeg å finne den igjen videre. Men det gjorde igrunnen ikke så mye, for stien fører, i følge kartene, opp i Jamnåbotnen, og jeg hadde jo tenkt meg først opp på Litlehesten, og deretter opp på Storhesten.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Så jeg peilet meg inn på Litlehesten (bilde #15), og videre oppover bar det. Det var ganske bratt, og dessuten svabergaktig og glatt dersom jeg skulle peile meg inn direkte på toppen, så jeg gikk i stedet litt mot venstre, og kom på den måten opp på en fjellrygg som jeg fulgte mot toppen. Det var ikke noe nevneverdig med snø på Litlehesten, men på Storehesten så det ut til å være noe snø, og så kunne man fra Litlehesten se at hele Romsdalseggen var dekket av snø (bilde #18). Men snøen var tydeligvis ikke til hinder for å kunne gå Romsdalseggen, for der fikk jeg øye på en gruppe på kanskje 4 mennesker som akkurat var på vei over Halsaskaret.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var ikke en gang 50 høydemeter ned i skaret mellom Litlehesten og Storhesten, så det tok ikke lange tida å komme seg ned dit; men så begynte oppstigningen langs nordryggen på Storhesten. Egentlig er det bare veldig lettgradig klyving oppover her, men denne ryggen er veldig steinete, og etterhvert som jeg kom opp i høyden, var der mer og mer snø; og den dekket både steinene og mellomrommene mellom dem, slik at man stadig opplevde at ene eller andre benet plutselig forsvant langt ned i et hull, fordi man ikke så hva som var under der man tråkket.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Men jeg nådde nå uansett etterhvert toppen, dvs. først kom jeg til en liten "fortopp", hvor det av en eller annen grunn var bygget flere varder (bilde #23); muligens fordi det er denne fortoppen som er synlig nede fra Isfjorden og Breivika. Mellom denne fortoppen og hovedtoppen er det en slags salformet grop, med dybde kun på noen få meter; så fortoppen har ikke PF på mer enn kanskje 3 meter. Borte på hovedtoppen var det imidlertid både varde og postkasse, og herfra kunne man se at det lå et adskillig tykkere dekke av snø på sørsida av Storhesten enn det hadde gjort der jeg kom opp.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Storhesten bød forøvrig på fabelaktig utsikt i alle retninger: Mot sør hadde man Romsdalseggen med Trolltindan (Trollveggen) bakom (bilder ## 25 & 26), i vest var det høgnosa, i nord blant annet Snortungen og Hesteskotraversen (bilder ## 29 & 30), og i nordøst raget Gjuratinden høyere enn alt annet (bilde #24); og rett øst for meg stod Store Venjetinden i all sin majestet (bilde #32).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det lå såpass med snø oppe på Storhesten, at det ikke var mye sti å få øye på; kun bruddstykker her og der. Ned igjen fra Storhesten fulgte jeg i starten derfor bare sørryggen, som var grei å følge dette første stykket, men som nok bratnet til litt lengre fremme. Men da jeg hadde fulgt denne ryggen et stykke, fikk jeg øye på tre små-varder nede til høyre for meg, og som var plassert slik at de så veldig ut til å markere en sti nedover der. Jeg forlot derfor ryggen, og gikk ned til de tre vardene; og når jeg kom ned dit, så fikk jeg øye på flere, og da var det bare å følge disse nedover. Selve stien kunne man imidlertid kun se innimellom, så det skjedde også her et par ganger når jeg havnet utenfor stien, at jeg plutselig tråkket ned i et dypt hull, som nesten hele benet forsvant ned i. Jeg forsøkte i stor grad å gå fra stein til stein, men i og med at det lå snø på dem, så var de ofte glatte, så man måtte trø forsiktig.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Omtrent der det steinete partiet tok slutt, og jeg var over på et parti med mer mose og lyng, så stod det et skilt som pekte oppover mot Storhesten (bilde #34). Videre herfra var det lettere å følge stien, for her hadde snøen liksom lagt seg litt akkurat der stien gikk, mens den lå litt tynnere over lyngen ved siden av. Jeg hadde sett for meg at første del av stien fra Venjedalssetra og opp til Strohesten var felles med stien opp til Romsdalseggen, slik jeg etterhvert ville komme inn på denne; men der tok jeg feil, Storhesten har separat sti helt fra nede ved Venjedalssetra og opp, og det er denne som er å anse som normalvegen opp til Storhesten. Stien dreide etterhvert nordover, slik at den fulgte østsida av Storhesten ned mot Venjedalsetra. Etterhvert kom jeg under snøgrensa, og stien ble lettere å få øye på; og når stien kom ned i bjørkeskogen ovenfor Venjedalsetra, så var den blitt brei å fin å følge.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Stien ankommer Venjedalsetra på baksida av et serveringssted som kalles Woldstadsetra (bilder ## 37 & 38), og så kan man enten gå rundt dette, eller man kan åpne porten og gå tvers gjennom gårdsplassen. Det var ikke noe folk der nå, og stedet var stengt, men her er det sikkert fint å sette seg ned etter en fjelltur og få kaffe, vafler og is når det er varmt om sommeren. Fra Venjedalsetra fulgte jeg bilveien tilbake til utgangspunktet, og da tok jeg selvfølgelig veien gjennom Liabygda, dels fordi den er kortere å gå, og dels fordi Liabygda i Isfjorden er ei bygd man ellers aldri får sett, ettersom det er forbudt å kjøre gjennom med bil.

© Atle Solholm