Finnheimfjellet, Storfjellet og Breidalfjellet (06.09.2022)

Jeg valgte fastlandet og middels høge fjell denne dagen, da været var høgst varierende men kunne by på perioder med oppholdsvær.
Av gårde fra Lillemo 'uformellparkering' i etter hvert silende regn. Jeg tenkte det kunne gis en sjanse en time, så fikk en se. Det blei opphold før timen hadde gått, og den fra starten fine stien ga god framdrift inn i Breidalen.

Ved daltrinnet 'Skavlen' forsvant sti og merking litt. I hvert fall kjentes det slik under gjeldende tåkeforhold, og jeg brukte mye tid herfra og til topps på Finnheimfjellet på å glana etter rødmalte stikk. Spesielt retningsendringa der dalen flater ut og danner pass var vanskelig å få med seg.
Oppe på toppartiet traverserte stien jeg fulgte lia under den merka traseen. På et punkt, der det blei mer blokkmarkaktig forut, tok dette tråkket bratt opp og slutta seg til merkinga. Denne varianten er kanskje den beste.
Både deler av toppartiet og flanken viste avsindige ansamlinger av finmateriale, noe som ga uvanlig glatte og gangbare formasjoner til norske fjell å være. Og god grunn til å sjekke geologien.
Merkinga finta meg også ut mot toppen, og jeg gikk inn på den i bue fra sørvest.

Ned med litt bedre sikt, enkelt å avlaste beina med staver og etter hvert, behov for å finne ut hva en skulle gjøre videre. Været hadde letta ytterligere, Breidalfjellet sitt topparti viste seg for første gang, og med en gjenværende bar, en halvliter sportsdrikk og grei mental energi gikk jeg laus på neste del av turen.

Uten sikt til terrengformasjonene var det kompasskurs som gjaldt. Jeg kom opp på ryggen som går inn på Storfjellet nordfra litt før forventa, over ryggpunkt 840 og så opp den bratte delen av ryggen. Den så faktisk litt spektakulær ut for en aleine-tåketur herfra
Langt oppe kunne jeg skimte Grand Gendarme og peisa på opp i nysgjerrighet. Den viste seg, sett fra baksida, å ha primærfaktor ca 1 meter og 20 cm, så nok om den 'pinnakkelen'. Lengre opp er det et parti med store, frostsprengte blokker i svart, matkake-lagdelt fjell, og så et bratt måsarenneparti før det flater ut. Toppen ser ut til å ha to varder, men den ene er ei slik blokk i forvitra stein som stiger opp fra finmaterialplatået som den øverste toppen hviler på.
Sjølsagt ingen utsikt, men forhåpentligvis nok sikt for en problemfri nedtur. Tilbake til måsaflanken, og her sto det klart for meg at en kunne gjøre en retningsfeil som ville måtte føre til reversering og nytt forsøk. Men jeg traff, og snart gjorde jeg traversene mellom blokker i revers. Etter en problemfri nedtur, traverserte jeg flanken under 840 og kom ut på det til dels avsindige blokkmarksterrenget mot Breidalfjellet. Nå så jeg at det dro seg til, og snart sto regnet i jakka. Ryggen mot Breidalstinden er en sekvens av blokkterreng, som nå både var laust og glatt (sjøl med VJ på beina). På den vardelause toppen var fingrene av en art som gjorde det nødvendig å sprette den siste baren ved hjelp av stavpiggen. Men heldigvis sa navi/Norgeskart at punktet jeg sto på var et godt kandidattoppunkt.
Jeg greide å få baksert på mellomlagsjakke over blaut supertrøye og lista meg ned med stor forsiktighet. Terrenget den neste kilometeren besto av enda mer månelandskapsaktig lausmasseansamling enn hva jeg hadde gått i tidligere. Nede under 'Skavlen' var det igjen sti, og det var heldigvis nok bevegelse igjen i beina til at det kunne springes.
Fasit - snaut 6 og en halv time i bobla, og den turen på jobbturforlengelsen som nok gir mest tilfredsstillelse i etterkant. Og - mye geologi å ettersjekke.