Over Isterdalstindane med en gammel venn (12.08.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

For mange år siden kjente jeg en kar som het William. Vi mistet kontakten da vi begge flyttet fra Ålesund på slutten av 1980-tallet. De siste årene har vi imidlertid fulgt hverandre på sosiale media (Facebook og Instagram), og sist sommer kommuniserte vi på Messenger om å ta en lengre fjelltur sammen; og vi nevnte som en mulighet at vi kunne jo følge tinderekka langs Isterdalen fra Trollstigen i retning Åndalsnes (Bispen, Kongen, Dronninga etc.), og så se om vi endte opp nede i Innfjorden, eller om vi orket å fullføre hele rekka fram til Setnesfjellet og Åndalsnes. (Jeg har gått hele tinderekka i ett tidligere, men det var en lang og strabasiøs tur. For turbeskrivelse fra den turen, klikk her: Hiking the Entire Length of Isterdalstindane Mountain Range.). Nå ble det ikke noe av dette i fjor, men nå for bare en ukes tid siden tok William kontakt med meg på nytt, og så ble vi enige om å prøve oss på en slik tur denne dagen, da været som var meldt for denne dagen ikke var det aller verste. William kom med fly til Vigra kvelden i forveien, og neste morgen stod vi tidlig opp, og kjørte inn til Rauma for å gi oss i kast med turen. Det regnet og var surt mesteparten av veien innover, men etterhvert som vi nærmet oss Åndalsnes så himmelen litt lysere ut, og vi var enige om at vi måtte bare prøve oss på turen, så fikk vi heller avbryte underveis dersom det skulle vise seg enten at fjellet var for glatt på grunn av regnet, eller at vi ble så våte at vi ikke orket å fullføre turen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fotturen opp til Bispevatnet pleier ikke ta mer enn en halvtimes tid, og det gjorde den heller ikke denne dagen. Derfra tok vi oss bort til sørryggen på Bispen, og gav oss i kast med å klyve oppover. Etter hvert bratnet fjellryggen til, og klyvingen ble gradvis mer krevende, inntil vi kom til det mest krevende punktet, som gjerne omtales som cruxet, og som av noen karakteriseres som grad 4, mens andre sier det bare er 3-. I dag var fjellet fortsatt litt vått etter nattens regn, og derfor også litt glattere enn det jeg kunne huske fra mine foregående to turer opp her. Det var dog ikke fullt så glatt som da jeg gikk her aller første gangen, for da regnet det mens jeg gikk turen; men det var like fullt såpass vått og glatt, at trasévalget oppover ikke var helt stright foreward. Vi forsøkte først å passere cruxet ett sted, men følte det ble for utrygt. Når dette ikke gikk, forsøkte vi å komme oss opp ca. 5 meter lengre til høyre, men også der følte vi at dette ville være å ta en unødig sjanse. Men så ble jeg oppmerksom på et lite hakk i fjellet mellom disse to stedene, og tenkte at her måtte det da la seg gjøre å klyve opp. Og som sagt så gjort. Først kravlet jeg meg opp der, og så kom William etter (bilde #3). Straks vi var forbi dette cruxet ble det lettere. Fremdeles var det såpass bratt oppover at det var fort gjort å bli anpusten, men klyve- eller klatremessig var det vanskelige partiet nå lagt bak oss. Etterhvert flatet fjellryggen ut, og vi kom til frem til taket. Dette passerte vi ved å gå på venstre side, mens vi holdt oss fast med en hånd på "mønet" (bilde #4).

© Atle Solholm

© William Karlsen

Etter taket, var det kun igjen noen meter med helt lett klyving, før denne ruta møtte "normalveien", dvs. den traséen som kommer opp nordryggen, og som vi straks skulle følge ned igjen. Derfra samles de to traséene til én, slik at de siste ca. 8 høydemetrene er felles for de to rutene opp på Bispen [1461 m.o.h.]. Vi hadde en lang tur foran oss, så vi ble ikke lenge på toppen; og tok oss kun tid til litt proviant, før vi fortsatte turen. Fra Bispe-toppen bar det nå nedover nordryggen. Denne delen av turen var ikke bare rødmerket, men merkingen var nylig frisket opp igjen, så her var traséen svært lett å følge. Litt løse steiner og litt løs grus er det underveis, men dette er egentlig kun plagsomt der det samtidig er litt i bratteste laget, så stort sett gikk det greit nedover. I tillegg til rødmerkingen, så det også ut til at selve stien var shinet opp, og det førte til at jeg lot meg lure til å fortsette litt for langt ned før vi la kursen mot sørryggen på Kongen, og dermed måtte vi gå litt opp igjen, og det tapte vi noe tid på.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppover sørryggen på Kongen var det fint å gå. Det regnet ikke lenger, og fjellet var allerede tørket fint opp. Langsetter sørryggen er traséen markert med små varder. Denne ryggen skråer litt vestover, og fører en bort til rennene og ryggene på vestsida, hvor det er mange både av renner og rygger. Her velger man renne nummer to, og følger denne oppover. (På én måte kan man imidlertid si at renne nummer 1 og renne nummer 2 er éi brei renne, som er delvis delt fra hverandre av en rygg, og i så fall er det del 2 av denne første renna man følger oppover). Herfra er traséen merket med store røde flekker på stein oppover, og med mindre det er veldig tett tåke, kan man nesten til enhver tid se 2 eller 3 røde merker videre oppover. Øverst oppe i renna, kommer man til en vegg, som gjør det håpløst å skulle fortsette denne veien opp mot toppen, men der fører rød-merkingen en over ryggen på høyre side, slik at man kommer over i den adskillig brattere renna til høyre for den man har fulgt oppover. Her oppe flater denne imidlertid litt ut, og løper inn i et skar, som man følger til man plutselig er oppe på platået på toppen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Mellom Kongen [1611 m.o.h.] og Dronninga [1542 m.o.h.] er det et dypt skar med svært bratte fjellsider, spesielt kongs-sida, slik at det ikke er mulig å krysse direkte over mellom de to fjellene; så fra Kongen fortsatte vi derfor ned til Kongskneet, for så å traversere bort til Dronninga derfra. På Kongskneet [1377 m.o.h.] tok vi oss en kort lunchpause (bilde #9), for vi fortsatte turen. Herfra går traséen først ned ei bratt renne med mye løs stein. Vi brukte hjelm begge to, men ned denne renna er det så lett å løse ut små og halvstore steiner, at vi i tillegg også forsøkte å holde noe avstand mellom oss, så ikke den ene skulle risikere å bli truffet av en stein satt i bevegelse av den andre. Traversen følger deretter ei slags smal hylle over en rygg som fortsatt er en del av Kongen, og så kommer man ned til ei renne som løper helt oppe fra skaret mellom Kongen og Dronninga, og omtrent like ned i Steinbotnen; og som sånn sett skiller Kongen fra Dronninga. Store deler av denne renna er fylt av snø det meste av året, og renna er svært bratt, så det er viktig å ikke begynne å skli nedover. Nå var jeg klar over dette, for jeg har gått denne traversen to ganger før, så jeg hadde tatt med kraftige Snowline-brodder til oss begge, og det hjalp oss å komme trygt over uten noen større vanskeligheter.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På vestsida av Dronninga, valgte vi nå den andre grusrenna vi kom til, for også Dronninga har en rekke rygger og renner på vestsida. I denne renna kan man skimte en slags sti der folk har gått, og man ser rester etter at traséen en gang i tiden har vært merket med små varder, men som det i dag kun er rester igjen av. Øverst oppe tok vi oss så over en liten rygg, slik at vi kom over i den første renna vi hadde passert, og straks vi var der, kunne vi se opp på Dronning-toppen, som ruvet høyt over oss. Det er imidlertid ikke nødvendig å klatre direkte opp der, for fra toppen går det en rygg vestover, så man klyver bare opp på denne ryggen, og da ser man at det (for de fleste som har klart seg så langt), også går greit å klyve helt opp til toppen. Fra toppen på Dronninga kløv vi så ned igjen til øverst i grusrenna, og traverserte så derfra, rundt en liten mellomtopp bort til Nordspiret. Der rigget jeg meg til, og gjorde meg klar til fotografering, mens jeg sendte William bort for å posere på Vippeblokka mens jeg tok noen bilder (bilde #14).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Nordspiret [1517 m.o.h.] og Vippeblokka fulgte vi nå den vanlige Dronning-ruta ned til Karitinden [1353 m.o.h.] (bilde #18). I starten var det litt lettere klyving, men etterhvert bar denne delen av turen mer preg av å være som en vanlig fottur i fjellet. Fra Karitinden fortsatte vi så ned til Karihaugen [1158 m.o.h.], eller Haugabotstinden, som den nå plutselig heter i Peakbook. (Jeg har tidligere innbilt meg at det var Karitinden som også het Haugabotstinden). Herfra siktet vi oss så nedover mot Svartebotsvatnet [519 m.o.h.]. Første del av denne traséen gikk veldig greit, selv om vi var på vei ned i skydekket, ettersom sikten fortsatt var nokså brukbar. Etterhvert som vi kom lengre ned, tetnet imidlertid tåka mer og mer til, slik at vi ikke kunne se særlig langt fremfor oss, og stien som en gang fulgte nordøst-ryggen nedover her er for lengst grodd igjen, slik at vi heller ikke hadde denne å følge. Jeg hadde imidlertid med meg min Garmin Explorer Pluss GPS, der ruta lå inne, og i tillegg fulgte jeg også med på Peakbook-appen på telefonen min, som også har et kart der ruta er tegnet inn; og jeg fulgte også nøye med på de landemerkene man tross alt fortsatt kunne se i tåka.

© William Karlsen

Ruta nedover fra Karihaugen til Svartebotsvatnet er svært bratt, og der er flere høye stup langs traséen, som man ikke må gå utfor. Ved GPS-navigering, kombinert med at jeg også har gått ruta to ganger før, lyktes jeg i å lose oss ned til den smale flaskehals-passasjen ned mot Urkleiva. Jeg kaller det for en flaskehals, fordi det er stup på begge sider, og bare en smal passasje i midten, der det er mulig å klyve ned i Urkleiva. Vi kløv så opp på åsryggen som skiller Urkleiva fra dalen der Svartebotsvatnet ligger, og fortsatte derfra ned til vannet. Da vi planla denne turen, snakket vi egentlig om å klyve videre opp på Svartebotstinden, og så fortsette over Brøttfonntinden, Ølmannstinden og Setnesfjellet, og like ned til Åndalsnes slik jeg gjorde for to år siden. Man rår imidlertid ikke over været, og nå hadde vi gått lenge i yr og tåke, og fjellet var blitt vått igjen, og vi var også begynt å bli våte selv, så kort etter at vi hadde passert Karihaugen, foreslo jeg for William at vi bare tok oss ned til Svartebotsvatnet, og at vi så fulgte stien derfra og ned til Innfjorden, og avsluttet turen der. Nedover fra Karihaugen/Haugabotstinden var det glatt og ekkelt, både der det var gress, og der det var steiner kledd med mose. Ved Svartebotsvatnet føltes det derfor fint å endelig kunne gå på en ordentlig sti igjen, og endelig kunne vi også øke tempoet en del. Etterhvert kom vi ned til grusveien i Vikdalen, og vi passerte Kraftstasjonen. Da vi kom ned til gårdene øverst i bebyggelsen i Innfjorden, ringte vi til Rauma Taxi, og bestilte en drosje som kom og plukket oss opp omtrent nede ved hovedveien. Den hyggelige drosjesjåføren kjørte oss så gjennom Innfjordtunnelen, og deretter opp Trollstigveien til parkeringsplassen der vi fortsatt hadde bilen stående. (Og for de som måtte være interesserte i hva en såpass lang drosjetur måtte koste, så kom den på såvidt over 900 kr.).

© Atle Solholm

© Atle Solholm