Over tinder og knauser fra Hustadvika til Molde (31.08.2022)

Et aldri så lite seriøst prosjekt hva angår distanse og antall høydemeter for min del. HP og David A ville gjerne bli med på langtur.

Starter fra skytebanen på Skotten. Nydelig vær og med godt mot. Sjurvarden ble besteget etter 45 min. Deretter nydelig terreng til Melen. Så retning Bolliknubben. Fant en grei nedstigning til Bollia.

Fra Bollia til Stordalstinden fulgte vi en sti innmarka på kartet innledningsvis. Den ble etter hvert svært utydelig - og det ble til slutt ingen sti. Men da var vi gjennom skogen og helt greit opp ryggen vi fulgte.

Da vi kom ned til Trollkirka turparkering viste klokka ca 2000 høydemeter til nå på turen. Beina kjentes lett og fin, men da Sander som kasta seg på herfra til Malmekleiva, øsa han opp farta såpass at jeg kjente at denne hobbyen med nesten 3000 høydemeter i beina på toppen av Kvannfjellet, var jeg utrent i. Det viste jeg no på forhånd, så hode var innstilt på å ville mye mer enn beina.

Av overnevnte årsak var det lett å motivere seg for videre framdrift. Fra Kvannfjellet og ned i Trondalen gikk vi ned en bratt «gressbakken». Kryssa elva og foresatte gjennom skogen og opp ryggen til Seterfjellet. Greit opp partiet som på avstand ser litt bratt ut. Lite sti å finne - kartet lyver - men helt greit fremkommelighet terreng.

Opp til Urfjellet fra Seterfjellet og Dyrdalsfjellet var der fin sti.

Etter å ha sinka øvrige turdeltagere med flere sekunder, minutter og kanskje borti timen - ble det mer som en «high five» til varden på Urfjellet før vi bikka ned retning Julskardstind. Fin sti stort sett helt ned i skaret og opp på Julskardstind også.

Derfra løp de 3 andre det de maktet ned til Malmedalen (like viltre som en okse første dag på sommerbeite), mens jeg forsøkte å løpe - men for de få fremmøtte tilskuerene på vei opp til Galten, så det nok mer ut som en sliter med gips på begge beina fra lysken og ned - enn en atletisk fyr med for dagen store ambisjoner om å fly lett i terrenget. Beina føltes som fyrstikker, så ingen - ikke en gang meg selv - var nevneverdig imponert over stilen.

Sander takka for seg på sms i ettertid, da han ble henta i Malmedalen før jeg kom så langt. Vi andre gikk opp skogsvei og senere skog og myr oppi Såtskaret. Siste biten opp gikk fra sakte til meget sakte. Likevel var jeg ett snev av stolt av meg selv i det jeg bikka over kanten og så ned på Moldevatnet. Selvskryt er den eneste skryten som stemmer, da den visstnok innenfra, som en vis frening en gang sa.

På Moldevatnet stod Emil klar med sitt blide åsyn og el-sykkel - klart til full støtte til sin far. Heldigvis evna jeg å takke nei til haik med el-sykkel og de siste kilometerene hjem gikk på «styltrer» og visshet om at målet for dagen ble nådd.

Turen frister i skrivende stund ikke til gjentagelse. Ikke fordi det ikke er en fin tur - men for en utrent skrott ble dette en «velå» eventyrlig minneverdig tur. Vurderer derfor å gjøre alvor av nyttårsforsettet fra 2013 om å begynne å trene mer, slik at også muskulaturen henger med på slike utskeielser.

© Arnt Owe Røed

© Arnt Owe Røed

© Arnt Owe Røed

© Arnt Owe Røed

© Arnt Owe Røed

© Arnt Owe Røed

© Arnt Owe Røed