Til Dønttinden med Dag (28.08.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var min sønn Dag, som kom med forslaget om at vi kunne forsøke å bestige Dønttinden denne dagen. Vi diskuterte det kvelden i forveien, og studerte kart og turbeskrivelser, men det vi fant var stort sett beskrivelser av vinterbestigninger på ski, så vi ble litt usikre på om det i det hele tatt fantes noen gode stier dit opp, og hvor man i så fall måtte starte for å finne disse. Vi kjørte inn til Verma, hvor vi tok av til høyre, og fulgte en smal vei ned til elva Rauma, som vi krysset over på ei lita betong-bru. På andre siden kjørte vi oppover en smal vei med et par hårnålssvinger, til denne la seg pent langs jernbanen. Like før jernbanen krysser dalen høyt over elva på Kylling Bru, tok vi av til høyre på ei lita bru som krysser over jernbanesporet (se kart). Ikke så langt forbi der, kom vi til et sted der vi måtte betale noen kroner i bompenger for å kunne fortsette; og så fulgte vi Slettavegen videre oppover. Etter noen hundre meter på det som nå var gått over i grusvei, gjorde veien en ca. 150 grader skarp sving, før den tok oss opp i Vermadalen, som er en hengedal på vestsida av denne delen av Romsdalen. Vi hadde egentlig tenkt å ta ned til høyre mot Månasætra, og så fortsette ned igjen til Vermfossen P-lomme, som er avmerket her på Peakbook, og gå derfra; men så hadde vi plutselig kjørt for langt, og så ble det til at vi parkerte oppe ved demningen til Nye Verma Kraftverk (åpnet 2019) og gikk derfra i stedet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var anlagt ei gangbru over elva Verma rett nedenfor demningen. På andre siden av elva gikk det en sti bratt opp elveskråningen, og denne førte oss inn i nokså tett granskog. Vi fant en rødmerket sti der oppe, men som i følge kartet ikke ledet opp dit vi skulle; så vi fulgte den et lite stykke nedover i stedet for oppover dalen, og kom da inn på en gammel skogsvei, som tok oss bort til grusveien vi skulle ha gått på dersom vi hadde startet fra den parkeringsplassen vi opprinnelig hadde tenkt. Vi fulgte grusveien opp til Vermedalssætran [760 m.o.h.], hvor det satt folk utenfor hyttene, og vi spurte dem om veien videre til Dønttinden. Vi kunne se Dønttinden i det fjerne, så det var ikke retningen vi lurte på; men snarere om det fantes en brukbar sti i området som vi kunne følge dit opp. En eldre kar som stod der, så skeptisk på oss, og spurte, "har dere tenkt dere dit i dag?" Det hadde han ikke noe tro på at vi kunne rekke, for det var allerede langt på dag, og dersom vi skulle helt dit, burde vi startet mye tidligere. Forøvrig forklarte han oss at hvis vi virkelig skulle til Dønttinden, så burde egentlig bare ha fortsatt til bils videre oppover grusveien vi fulgte opp til demningen, for den fortsetter langt oppover i Vermadalen, og hadde vi fulgt den oppover dalen, kunne vi kommet nesten helt fram til foten av Dønttinden. Vi forklarte høflig at vi hadde nå sett for oss å bestige Dønttinden via Veslfjellet og Sæterhøa, før vi sa tusen takk, og fortsatte gjennom sætra/hyttefeltet, og opp i skogen. Før vi kom ordentlig inn i skogen passerte vi imidlertid et par hytter til, og der kom vi i prat med en kar som kunne fortelle oss at "nei, det finnes ikke noen ordentlig sti oppi fjellsida her, men hvis dere tar dere gjennom skogen, og videre oppover fjellsida; så kan dere finne et dyretråkk høyt oppi der, som det går an å følge vestover." Han hadde ikke selv fulgt det dyretråkket noen gang, for han hadde kun gått til Dønttinden på vinteren, og da på ski; men han kjente folk som hadde fulgt det nevnte dyretråkket opp til dalføret mellom Sæterhøa og Dønttinden.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi fulgte noen gliper og lysninger mellom trærne oppover gjennom skogen, og var ganske snart oppe på snaufjellet. Vi fant aldri det nevnte dyretråkket, og dermed satte vi kursen rett mot toppen av Veslfjellet [1365 m.o.h.] i stedet; og derfra kunne vi se rett bort på Sæterhøa [1486 m.o.h.], og dermed la vi kursen bortom den også. Underveis hadde vi fabelaktig utsikt utover Vermadalen, og innimellom, når sikten ikke var sperret av mellomliggende fjell, kunne vi se like til Pyttegga [1999 m.o.h.], det høyeste fjellet i Møre og Romsdal (bilde #5). Vermadalen er ikke bare en vanlig hengedal som munner ut høyt oppi dalsida av Romsdalen; den er også en angnordal, dvs. helningen og vannføringen går i motsatt retning av hva de gjør i hoveddalen. [Ordet agnor er norrønt for mothake. Antagelig lå vannskillet mellom Rauma og Gudbransdalslågen en gang i tiden mye lengre vest, slik at Verma rant østover; før istid og annen erosjon grov dalføret så langt ned i vest, at vannskillet ble flyttet østover]. Fra Sæterhøa hadde vi håpet på såpass utsikt at vi kunne se ned på Døntfjellet [1191 m.o.h.], som vi allerede nå forstod at det ikke ville bli tid til å besøke i dag. Imidlertid var det nå såpass mye tåke på vei opp fra Raumadalen, at det ikke var mulig å se bort til Døntfjellet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Sæterhøa [1486 m.o.h.] måtte vi helt ned til ca. 1205 m.o.h., dvs en nedstigning på ca. 280 høydemeter; før vi kunne krysse elva Tverråna, og ta fatt på selve oppstigningen til Dønttinden. Etterhvert som vi gikk nedover mot denne elva, og de to fjellvatna i Tverråbotnen, så vi at toppen på Dønttinden ble mer og mer innhyllet i tåke. Men tåka var såkalt orografisk, for den løste seg stort sett opp, i det den blåste over fjellet, og det lille som ikke gjorde det, løste seg opp etterhvert som den kom litt innover i Vermadalen. Slik tåke dannes her, når farm, fuktig luft blåser innover fra Romsdalsfjorden, og presses opp av fjellene som hindrer luftmassene i å komme videre. Når luftmassene kommer opp i høyden, blir lufta nedkjølt, og vanndråper felles ut, og blir til skyer/tåke. Innimellom var toppen på Dønttinden med andre ord helt innhyllet i skyer, men så var det også øyeblikk der man kunne se opp på toppen, og sågar se blå himmel over den (bilde #12).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter at vi hadde krysset Tverråna, var det bare å gi seg i kast med å klyve oppover sørøstryggen på Dønttinden. I starten var det ganske så bratt, og med nokså glatte svaberg; men etterhvert flatet terrenget litt ut, og det ble mer steinete, med en hel del løsmasser. Denne traséen tar en først opp på en sør-topp [1664 m.o.h.], og så kommer man til en salformet fordypning mellom denne og hoved-toppen [1676 m.o.h.]. Vi stoppet ikke på sørtoppen, men fortsatte bort på hovedtoppen. Her tok vi oss kjapt litt mat og drikke, og tok noen bilder uten særlig utsikt, før vi begav oss på vei ned igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På turen ned igjen la vi veien langs sørøst-ryggen av Dønttinden en anelse lengre vest, for jeg hadde lest av kartet at vi da kunne unngå det bratte partiet med svaberg, der vi hadde måttet klyve litt på vei opp (lettgradig klyving når man går opp, men steinene var våte, så det hadde vært fort gjort å gli og falle når man skulle gå ned igjen. Når GPS-indikerte at vi høydemessig nærmet oss stedet der vi hadde krysset Tverråna, la vi kursen østover, og krysset elva noen meter lengre ned enn det vi hadde gjort på vei opp. På returen brydde vi oss nå ikke om å besøke hverken Sæterhøa eller Veslfjellet, ettersom vi hadde avlagt begge disse toppene besøk på vei opp, så vi peilet oss inn på Vermedalsætran, og fulgte fjellsida i den retningen. Og nå gikk vi oss rett på det dyretråkket vi ikke hadde funnet tidligere på dagen. Vi fulgte dette så godt det lot seg gjøre, til det forsvant i et tett skogholt i ei renne litt ovenfor sætra. Vi fant imidlertid stadig nye dyretråkk inne i skogen, som vi kunne følge. Vi havnet desverre i tettere skog nå enn vi hadde gjort på vei opp, men vi kom oss da etterhvert ned til sætra/hyttefeltet, og derfra var det jo bare å følge grusveien og skogsvei tilbake den veien vi var kommet. Når vi så skulle forlate skogsveien, og finne veien gjennom skogen tilbake til gangbrua over Verma, var det imidlertid blitt mørkt, og dermed ble det litt vrient å finne veien tilbake, selv om vi begge hadde hodelykter. Men her kom GPS'en oss til hjelp. Når vi bare fulgte den, og klarte å ignorere det vi trodde vi dro kjensel på av stier og annet i skogen, så fant vi fram. Tilbake i bilen var det på med tørre sko og tørre klær, før vi kjørte hjemover igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm