Skinnuten (27.08.2022)

© Håkon Knappen

Tidligere i sommer var jeg en tur innom Solheimstulen i Nore og Uvdalsammen med fadern. Da fikk jeg se en fjelltopp i sør som jeg tenkte kunne være verdt et besøk. Det besøket skulle jeg få til i dag.

Jeg klarte ikke å finne ut på forhånd hva fjellet het, men jeg trodde det var Rundenut, basert på et kart som hang på Solheimstulen. Men bare for å ha avklart det med en gang, fjellet jeg så fra Solheimstulen var ikke Rundenut. Faktisk har det ikke noe navn på kartet. Det er bare merket med høyden sin, 1350 moh.

Jeg la uansett i vei. Terrenget var av en slik karakter at jeg kunne se målet mer eller mindre hele veien. Det lå på toppen av den søndre dalsida i Jønndalen. Behagelig slak var lia også.

Jeg startet med å følge stien mot Imingfjell / Mårbu så lenge jeg følte det var hensiktsmessig. Etter at jeg var kommet over bjørkebeltet, ble terrenget litt mer oversiktlig å gå i så da tok jeg av stien på et punkt hvor jeg hadde fri sikt til fjellet jeg hadde pekt meg ut. Da ble det labbing oppover i lia gjennom underlag som vekslet mellom fast underlag med reinlav eller noe mykere myrunderlag. Det var egentlig ganske grei skuring, og jeg kom meg pent opp til den toppen jeg hadde som mål. Det var da jeg så at GPS-trackinga mi hadde meg på en topp uten navn. Men den hadde en varde, og en fantastisk utsikt over Jønndalen og Solheimstulen rett under meg. Lengre mot nord tok Hallingskarvet det meste av horisonten, mens Hardangerjøkulen lå litt mer mot vest.

Mot sør så jeg at fjellet jeg stod på nå egentlig bare var det nordlige utspringet av en fjellrygg som strakte seg sørover mot en enda høyere topp. Jeg så på kartet at det dreide seg om Skinnuten, og siden distansen så ut til å være overkommelig, bestemte jeg meg for å gå dit.

Det ble i det store og hele en grei tur sørover på en drøy kilometer, hvor ruta var ganske flat det meste av tiden, faktisk en del nedover også. Den siste kneika opp mot toppen gikk greit, og jeg kunne noterte at jeg hadde gått Skinnuten i fin form.

Utsikten herfra var mye den samme som fra topp 1350, men litt mer oversikt sørover hadde jeg. Dog ikke så mye, for det lå høyere fjell tett på her også. Synhovd og Tyrhovdnuten sperret for mye av utsikten, men jeg kunne i alle fall se Gaustatoppen mellom dem.

Returen tilbake til bilen startet med å fortsette sørover ned Skinnuten. Hensikten var å la meg fange opp av stien mellom Solheimstulen og Imingfjell turisthytte, og så følge den nordover til Solheimstulen. Det var en plan som fungerte perfekt. Jeg kom meg ut på stien nede ved Hæratjønn og kunne følge stien i lettgått terreng tilbake til utgangspunktet.