Hellstuguryggen sør (20.08.2022)
Written by Robert (Robert Rogne)
| Duration | 17h 35min |
|---|---|
| Distance | 31.2km |
| Vertical meters | 1,951m |
| GPS |
|
| Ascents | Nestsøre Hellstugutinden (2,255m) | 20.08.2022 |
|---|---|---|
| Sør for Nestsøre Hellstugutinden (2,245m) | 20.08.2022 | |
| Store Hellstugutinden (2,346m) | 20.08.2022 | |
| Store Hellstugutinden N1 (2,230m) | 20.08.2022 | |
| Store Hellstugutinden N2 (2,215m) | 20.08.2022 | |
| Søre Hellstugutinden (2,189m) | 20.08.2022 | |
| Sørøst for Søre Hellstugutinden (2,090m) | 20.08.2022 | |
| Hinnåtefjellet (2,114m) | 20.08.2022 |
Endelig var tiden kommet for meg til å fullføre Hellstuguryggen etter at jeg og to venner hadde gått den nordlige halvdelen av ryggen tilbake i august 2014. Jeg hadde som vanlig invitert alle mine kolleger på årets tinderangletur og totalt var vi ni i følget som denne gangen skulle forsere Hellstugubreen i sin lengde og Vestre Memurubre på tvers, før ryggen skulle til pers fra sør. Værvarselet bare én uke tidligere så komplett håpløst ut, men gradvise forbedringer gjennom hele uka kulminerte med nydelig sensommervær på turdagen så dette tegnet til å bli en grom dag i fjellet.
Alle måtte opp i otta for å utnytte dagen, vi hadde en lang tur foran oss, så allerede 0635 var vi ferdigspist, ferdigpakket og vi kunne starte marsjen opp Visdalen. Tre av oss i shorts, men alle i relativt lett bekledning selv om temperaturen ikke var mye å skryte av såpass tidlig på morgenen. Morgentåka lå dessuten tjukk nede i dalen, men vi visste at denne skulle lette om ikke så altfor lenge, så vi var store vær-optimister. Det var mye å prate om etter en fin sommer og latteren satt løst og kilometerne gikk fort, så fort at vi faktisk presterte å krysse over brua over Hellstuguåe. Vent litt, det kan jo ikke være riktig?! En kjapp sjekk på kartet bekreftet mine mistanker, så da ble det en rask retur over brua en gang til før vi startet å forsere motbakkene langs Hellstuguåe opp mot Hellstugubreen. Godt vi oppdaget det raskt og bare rotet bort et par hundre meter!
Høydemeterne er veldig snilt fordelt utover her så motbakken skaper foreløpig ikke særlig høy puls. Skylaget er dessuten i ferd med å sprekke opp, og plutselig er vi over morgentåka og vi kan se toppene på alle kanter mens dalen fremdeles er innhyllet i graut. Stilig! Det er god vannføring i Hellstuguåe og fossen buldrer barskt ved siden av oss. Faktisk er det behagelig når stien periodevis får noen titalls meters avstand til elva slik at det går an å få ørens lyd igjen. Så når vi den gamle moreneryggen og stien skiftet brått karakter fra jordsti mellom gras, kratt og lyng til ren steinur. Et skilt varsler om den nært forestående breen og gir anvisninger om trygg ferdsel på bre – vi er godt forberedt! Friske smeltevannsbekker sildrer overalt og vi bælmer begjærlig, men unngår den grå breelva fra Hellstugubreen som på ingen måte ser like fristende ut. Ingen problemer med å slukke tørsten på denne turen, her er det nok av vann på alle kanter.
Etter hvert kommer brekanten til syne. Den har trukket seg noen titalls meter tilbake siden sist jeg var her, men et hyggelig gjensyn. Vi karrer oss over en sand- og grushaug og vips er vi på isbre. Transporten opp hit tok oss to timer og vi er helt i rute etter mitt svært grove tidsskjema. Nå ventet en teknisk pause mens vi skiftet litt, tok på seler og stegjern og fant frem økser og staver. Foreløpig er det bare blåis og lite sprekker, så tauet skal få hvile på sekken – enn så lenge. Noen av oss har aldri gått på bre tidligere så dette skal bli en ny opplevelse. Vi dytter i oss litt sjokolade og annet munngodt og gjør klar for neste etappe. Brevindene er litt kalde så mange av oss tar på en jakke her.
Sprekkene er foreløpig langsgående, og vi går parallelt med disse rolig og pent oppover breen. Spredte steiner i alle størrelser strødd utover breen forteller historier om tidligere steinsprang. Ikke lenge etter dukker den spisse profilen til den nordlige Hellstugubrehesten opp, en topp jeg også sikler litt på og som kanskje kan bli en morsom avstikker mot slutten av dagen? Vi er godt spredt i feltet nå, folk tar motbakkene i sitt tempo. Vi kommer oss fint videre oppover breen og når vi snur oss og ser nedover igjen får vi også øye på dustetoppen Hellstugupiggen. Makan til meningsløs dustetopp skal du lete lenge etter – fire hundre høydemeter opp til en liten kul på en rygg uten verken utsikt eller spennende adkomst der den ligger i skyggen av sin betydelig kulere storebror Nordre Hellstugutinden. Greit at jeg samler på disse toppene, men akkurat denne knausen står langt ned på lista over topper som skal prioriteres! Jeg blir derimot oppmerksom på at bassenget mellom de to brehestene nesten utelukkende består av blåis og lite sprekker! Dette ser lovende ut, kanskje vi likevel kan få plukket med oss disse to brehestene mot slutten av dagen, det ser ut som en lite tidkrevende avstikker! Tiden vil vise…
Sprekkene er nå mer på tvers og vi må sondere litt i terrenget samt bevege oss litt på kryss og tvers for å finne vei i labyrinten. Noen av sprekkene er svært så dype, men de er enkle å passere enten ved å finne enden av sprekken eller ved å hoppe over der sprekken er smal. Så kommer vi opp på flata ved den sørlige brehesten og breen konverteres over til Vestre Memurubre. Her er breen snødekt og vi må inn i taulag. Marianne får æren av å gå først og får en stav hun kan bruke til å sondere snøen med. Vi peiler oss inn mot skaret mellom Hinnotefjellet og Søre Hellstugutind, omtrent i direkte sørlig retning. Enten er snøbruene solide eller så er det lite sprekker her, uansett finner vi trygg vei over breen uten antydning til å falle gjennom noe sted. Taulaget koser seg i godværet, vinden har løyet litt her oppe på flata og skylaget er svært så vekslende. Vi kan nå se mesteparten av dagens travers oppe på ryggen, selv om enkelte av topp-punktene fremdeles er dekket av skylaget. Særlig er det vanskelig å se toppen av Søre, men de andre toppene viser seg stolt frem. Vi ser klyvehamrene opp til Nestsøre (de ser da ganske så tilforlatelige ut?) og vi ser ryggen ned på nordsiden av Store – det skal bli spennende!
Breen kuver litt nedover igjen og ute på flata på Vestre Memurubre er vi igjen tilbake på blåis og vi går ut av tauet igjen. Transporten er betydelig mer effektiv når vi ikke er i taulag, så Oddbjørn som har gått bakerst i taulaget, kveiler det i hop og legger det på sekken. Igjen blir det etter hvert litt avstander mellom oss, Andreas og jeg kommer noen hundre meter foran de andre. Men siden noen av oss skal opp på Hinnotefjellet mens de øvrige tar en rast er det uansett greit at vi får litt forsprang. Ute på flata her ligger det 5-10 centimeter med blaut slush og vi nærmest vasser over breen! Vi krysser et siste lite snøfelt før vi kommer ut på «tørt land» igjen og legger bort stegjernene for nå. En sjokolade i lomma og sekken og stavene legges igjen før den 200 meter høye motbakken opp til Hinnotefjellet påbegynnes. Fjellet er svart av tjukke lag med lav og mose og steinene er sleipe og glatte hele veien til topps. Jeg finner sporadisk spor etter tidligere bestigninger, men ikke så mye – Hinnotefjellet er nok ikke Jotunheimens mest besøkte! Oddbjørn har skrudd på turboen og tar meg igjen like før toppen og vi tar en kjapp tre-minutters fotoseanse og nyter utsikten mot Gjendealpene, Memurutinder og Surtningssue og en sjokolade før vi rusler ned igjen til de andre. Jarle og Andreas var like bak oss og plukker også med seg Hinnotefjellet, en topp med et navn de andre tydeligvis slet masse med å huske, vi var blant annet innom Twin-otter-fjellet ved et par anledninger.
Vi kom oss noenlunde trygt ned igjen til sadelen selv om Jarle pådro seg et lite overtråkk i den sleipe ura – dette nevnte han først da vi var kommet ned igjen og det var heldigvis ikke så veldig alvorlig. I sadelen på 1907 moh var det full fest og alskens godsaker var fremme fra sekken, så da dro jeg like gjerne frem mitt eget lille ess, en «nysmurt» baguette med egg og reker! Ikke hverdagskost på tur, akkurat! Nils Jørgen gikk ens ærend tilbake noen hundre meter ut på snøen og breen og fikk fylt på vannflaska, heretter ville det bli lite nytt vann å spore på en god stund. Klokka var snaut tolv og vi var egentlig en halvtime bak mitt grove tidsskjema, men siden jeg mente jeg hadde beregnet raust med tid på den kommende traversen (fem timer til skaret mellom Store og Midtre), så tenkte vi ikke så mye på det. Vi må jo uansett bruke den tiden det tar, og det er jo turen som er målet. Null stress, altså! Kvart over tolv var vi igjen i gang og nå startet selve gromtraversen over Hellstuguryggen. Ca 280 høydemeter opp til Søre og denne flanken var av en helt annen karakter enn Hinnotefjellet. Tørt og fint, omtrent fritt for lav og mose, særlig om vi holdt oss så langt til høyre mot breen som forholdene tillot. Det holdt nesten helt opp til toppunktet Sørøst for Søre (ikke en selvstendig topp, men varden på toppen og tåka lurte oss et lite øyeblikk), her ble det igjen en del svart fjell med lav, men tørt og fint og ikke særlig glatt.
Vi fulgte ryggen videre oppover og fra her begynner det å bli bratt og luftig ned mot breen – endelig følelsen av å gå på en rygg og ikke bare et bredt fjellplatå. Vi skjøv tåka foran oss og etter hvert som vi vant høyde lettet tåka mer og mer og vi kunne snart se toppunktet på Søre. Tre skiferheller har lagt seg til på et merkelig vis i østveggen og stikker ut av toppunktet som tre fingre som peker utover breen – kult. Vi når toppen klokka ett og tar oss tid til å nyte ryggens første skikkelige varde, knipser litt, smiler masse og nyter dagen til fulle. Selv om det er mye skyer, holder de seg stort sett over oss og vi har derfor god utsikt til tindeverden.
Deretter følger nedstigningen til sadelen mot Nestsøre. Det er bare 150 høydemeter til sadelen på 2042 så ikke særlig langt. Bakken er stedvis noe bratt, men dette er enkelt terreng og vi bruker knapt hendene. Steinene i ura ligger fremdeles relativt rolig selv om det er noe bevegelse her og der. Først svart terreng med en del mose og lav, deretter lysegrå og lavfri ur når vi nærmer oss sadelen. Herfra ser vi tydelig ryggen oppover mot Nestsøre som vil by på dagens første klyveutfordringer. Slitasje fra støvlene etter tidligere ranglere setter tydelige spor på ryggen der en «sti» fremstår tydelig midt på ryggen – ingen tvil om veien videre her.
Det er to klyvehamre på denne ryggen og i litteraturen er det omtalt noen omgåelser om man ikke ønsker å gå rett på. Vi forsøker den første ryggen rett på og selv om det er bratt finner vi en god rute i en skjermet renne litt til venstre (vest) for midtpunktet på ryggen. Det er godt med tak til hendene og selv om føttene sklir litt på våte fester med litt mose, finner vi trygge alternativer og alle kommer sikkert opp uten altfor mange vanskeligheter. Kult med litt klyving igjen!
Etter å ha passert et parti med rødt porøst fjell med spikerfeste nærmer vi oss den neste hammeren som jeg har lest skulle være litt vanskeligere, med en god mulighet for omgåelse litt ned i høyresiden (øst) ved å følge et strekk med lyst fjell i en sigdformet bevegelse. Denne omgåelse starter noen titalls meter før man egentlig kommer helt frem til hammeren og i stedet for å gå helt bort til hammeren startet vi på omgåelsen. Vi var jo litt bak skjemaet mitt og lysten på å bruke tau og masse tid opp hammeren var liten og derfor ble jeg nok litt for ivrig på denne omgåelsen. Seks av oss jobbet oss derfor noen meter ned en våt, løs og litt klønete vei for å komme inn på dette lyse fjellet. Når vi først var kommet dit var det enkelt videre oppover, over et kort strekk med en snøflekk og så opp igjen i løs ur til toppeggen. Omgåelsen gikk for så vidt greit, det var nedtaket som var mest klønete. Men når Oddbjørn, Marianne og Andreas gikk rett opp klyvehammeren uten å svette en dråpe – denne var på ingen måte vanskeligere enn den første hammeren – så var vi alle enige om at omgåelsen var et dårlig veivalg denne gangen. Det er jo dessuten mye artigere å gå selve ryggen! Men vi kom da opp til toppeggen på Nestsøre uten behov for tau!
Når vi først hadde kommet opp klyvehammeren – enten via omgåelse eller rett på – var vi kommet opp på selve toppeggen. Herfra er det en veldig fin rygg bort og opp til selve toppunktet. Tåka spilte oss igjen et lite puss her og det var egentlig litt lengre å gå denne ryggen enn man skulle tro. Men selve ryggen var strålende fin å gå på, stedvis ganske smal og spennende, kanskje ned i et par meters bredde på det smaleste. Så når vi atter en varde, denne gangen toppen av Nestsøre Hellstugutind. Klokka er ca halv tre og vi unner oss en matpause igjen her. Litt slitne bein og tomme mager krevde pleie. Det var nesten helt vindstille her oppe, men skyene kom og gikk litt, så utsikten var faktisk litt beskjeden akkurat her oppe. Mens vi stapper i oss, skravler vi om den gøyale ryggen vi akkurat har gått og det ikke like gøyale veivalget opp den siste klyvehammeren, og vi smiler og ler.
Veien videre er ned drøyt hundre høydemeter til sadelen mot Store. I luftlinje er dessuten Store halvparten så langt unna som Søre, så nå når vi først har kommet hit, har vi tatt unna mesteparten av avstandene. Nedstigningen mot sadelen starter med noen halvbratte svapartier. Disse kan være veldig gufne om de er glatte. Vi hadde veldig fine og tørre forhold og kunne stole på friksjonen under støvlene. Likevel føltes det trygt å bruke baken og ake seg forsiktig nedover de bratteste strekkene. Deretter fortsatte det med storsteinet og lavfri ur, plankekjøring nå som vi var akklimatisert. Så begynte vi på dagens siste motbakke, også den i stor grad svære blokker med stein. Mot toppen av bakken kommer grunnfjellet til syne og vi bruker en sprekk i berget for å komme oss opp det siste partiet før toppen. Kvart på fire står vi alle sammen på toppen av Store Hellstugutind på 2345 moh og suger inn inntrykkene på alle kanter. Dagens siste gromvarde og det er high-fives og selfies og sjokolader og alt godt. Jeg kikker litt på hva som venter oss nå, nemlig nordryggen ned fra Store – den ser ruskete ut. Aller helst bør vi være nede på bandet og komme oss ut på breen senest fem om vi skal rekke middagen på Spiterstulen og det begynne å synke inn at det skal holde hardt. Uansett skal vi bruke den tiden vi trenger på ryggen, sikkerheten må uansett alltid komme først.
Vi ble ikke så lenge på Store, det var litt vind her, så vi bestemte oss for å komme i gang med neste etappe ganske raskt. Ryggen er oppsprukket og består av flere «etasjer» med skarpe egger som ender i bratte stup og hamre i forskjellige høyder. Den aller første av disse omgår vi litt ned i vestsiden der vi følger et veldig tydelig tråkk. Det ser ut som dette tråkket fortsetter nedover den svært bratte og løse renna og det er vi veldig lite interessert i. Vi har allerede tatt en kjip omgåelse på vei opp mot Nestsøre og vil nødig rote oss bort i en potensielt livsfarlig og løs renne hvor skuddsalvene fra støvlene til personen over deg kommer tett som hagl. Vi søker derfor ut på eggen igjen og finner raskt et rappellfeste. Hmm, ok. Det var jo bratt ned her, og jeg visste at vi skulle rappellere ned deler av denne ryggen, men jeg trodde ikke den første rappellen skulle komme så snart. Det er uansett bratt ned og skikkelige rappellforhold, så vi finner frem tauet og gjør klart. Her var det faktisk to rappellfester, den ene slyngeklysa var bare et par meter lengre ned på eggen. Oddbjørn setter utfor først og kommer trygt ned. Jeg står igjen på toppen og tar kameratsjekk og instruerer alle ut i dagens første rappell, kanskje 12-14 meter lang. Tåkeskyene driver sporadisk over ryggen, men temperaturen er brukbar.
Ikke lenge etter at vi har rappellert ned denne første finner vi neste rappellfeste i fjellsiden. Det går bratt nedover, og her er det skikkelig løst – alt du setter foten på er et korthus som kan rase når som helst, så her må vi være skikkelig forsiktige. Oddbjørn kommer ikke langt ned før neste rappellfeste lyser imot med en ny slyngeklyse. Vi ser at denne første rappellen bare er 7-8 meter og på ingen måte fritt fall. Her kunne vi nok strengt tatt kommet oss ned uten å bruke tau, men det var som sagt fryktelig løst. Vi valgte derfor å rappellere begge steder. Siden den neste rappellen var betydelig lengre, hadde vi behov for å flytte 60 meters tauet ned til neste rappell. Oddbjørn rigget derfor raskt en enkel standplass mens jeg byttet om på tauene slik at vi benyttet det tynnere 30 meters tauet på den første rappellen. Dermed kunne vi sende én etter én inn i to umiddelbart påfølgende rappeller, hvor man binder seg ut av den ene og rett inn i den neste. Rappell nummer to her, dagens tredje, var en skikkelig fin loddrett rappell uten pendel eller løst, den også snaut 15 meter. Vi kom oss alle sammen velberget ned begge disse to rappellene også, men det skal sies at vi avlastet ryggen med noen hundre kilo løsmasser ut i siden, fyttirakkern for skummelt fjell her – skikkelig guffent.
Nå fulgte et spennende parti. Oddbjørn hadde vært litt opp og ned i siden der og undersøkt veien videre og fant raskt ut at det var best å følge ryggen. Omgåelser her ville bli både bratte og svært lange. Det var dessuten rigget klart med et nytt rappellfeste i enden av dette partiet. Dermed ble det til at vi holdt oss på toppeggen nedover. Eggen var først ganske bred men ble raskt en del smalere og svært bratt på begge sider. De fleste av oss holdt dermed et lavt tyngdepunkt mens vi flyttet oss forsiktig nedover. Etter hvert ble eggen så smal at man kunne sitte overskrevs på den med et bein på hver side, en avgrunn på østsiden og ganske så bratt på venstre siden også. Her rigget jeg til med et tau slik at resten av laget kunne ta ryggen på løpende forankringer. Andreas kom først, siden han hadde 60 meters tauet som vi trengte til den neste og dagens fjerde rappell. Jeg dyttet i meg en ny baguette mens jeg etter beste evne forsøkte å forklare beste måte å komme seg ned dette relativt eksponerte punktet på ryggen – det ble mye aking og forsiktige flytt.
Etter hvert hopet det seg opp med folk rundt meg, vi hadde plass til tre, maks fire personer i påvente av at rappelltauet skulle bli ledig, dermed ble både Åse og Nils Jørgen sittende på det luftigste punktet litt lengre enn behagelig. Om pulsen gikk opp eller ned akkurat da er jeg fremdeles litt usikker på. Dette gikk imidlertid også svært så fint, ingen problemer eller uhell selv om mange fikk føle på høyden akkurat her. Arne kom bakerst og ryddet fjellet for sikringer mens jeg sikret han inn på taubremsen. Så var det bare ned rappellen med alle sammen, kveile sammen tauet og ta seg enkelt opp til den første sekundærtoppen på ruta, N1.
Ikke rare toppunktet her, begrenset med plass til alle sammen, så det var bare å ture videre. Nå hadde imidlertid tåka lettet fullstendig og for godt og vi hadde kremutsikt til hele Jotunheimen. Sola varmet, og selv om vi nå alle sammen hadde innsett at middagen var utopi, var alle i strålende humør. Jeg ringte ned til Spiterstulen (her var det godt med dekning) og fortalte at klokka var halv åtte og vi hadde fremdeles ganske mange timer igjen til vi var tilbake, så det var ikke nødvendig å dekke på til oss. Men om vi – mot formodning – kunne få en eller annen form for litt mat når vi endelig ville være nede sent på kvelden, så hadde det vært veldig trivelig. Så da bare koste vi oss videre, og ikke lenge etter N1 kommer dagens siste hammer. Her ser vi ned i skaret og breen når helt opp. Dermed blir dette dagens femte og siste hengende fra tauet. Også her søkte vi etter mulige omgåelser og det hadde nok vært mulig å komme seg ned i hvert fall deler av strekket ved å søke i vest, men nå var rappellene godt innarbeidet så vi fullførte likeså godt. På motsatt side av skaret ligger N2 og venter på oss, og siden Oddbjørn og jeg er ivrige topp-plukkere fikk vi lov til å rappellere ned først slik at vi kunne plukke denne toppen mens de andre holdt på med rappellen. Arne tok vennlig på seg kapteinsjobben med kameratsjekk.
Lett match ned i skaret, av med sekken og deretter enkelt opp på N2 ved å følge et drag oppover og ut til høyre (øst) og deretter enkelt til toppen – fire minutter maks! Fantastisk utsikt herfra, bortsett fra Nestsøre (som var gjemt bak Store) kunne vi se hele verden og alt vi hadde gått tidligere på dagen. Vi så også topper vi hadde gått året før og året før der igjen. Etter sterk anbefaling fikk vi derfor sendt de aller fleste i turlaget opp på N2 for å nyte dagens siste solstråler og den fantastiske utsikten.
Nå ventet en ny spennende etappe, ut på breen. Så da var det bare å lage løkker på tauet og finne frem stegjern og økser igjen. Her øverst kunne vi tydelig se en bred bregleppe mot fjellet som vi for enhver pris ville unngå. Vi trakk oss derfor godt i retning av Midtre før vi slapp oss ned brattbakken rolig og pent. Etter hvert flater det noe ut og allerede etter bare ca 150 høydemeter og et godt stykke før vi var sør for Søre Hellstugubrehest kunne vi igjen kjenne blåisen under stegjerna og vi løste oss ut av tauet – midlertidig. Klokka var tross alt passert halv ni, det var skumring og vi ønsket å være så effektive som mulig. Så da ble det rusling på blåis en liten periode. Her var det igjen deilige klukkende smeltevannsbekker oppå breen og jeg slukte en halv liter rett ned etter at camelbak’en gikk tom for et par timer siden. Vi kikket med beundring tilbake på den ruskete nordryggen til Store men også den fantastiske tindeverden for øvrig. De vestre Memurutinder var naturlig nok mest iøynefallende, men siden det egentlig bare er en svart og litt kjedelig vegg fra denne siden, ble det til at vi hvilte øynene på Gjendealpene med Tjønnholstind og kanskje særlig Store Knutsholstind som trekkplastre. Det nydelige kveldslyset i horisonten gjorde kvelden perfekt. Faktisk helt perfekt, og det til tross for at jeg for andre gang passerer to Hellstugubrehester på armlengdes avstand uten å plukke de med meg pga tid. Det lever jeg fint med, dette er ikke det verste stedet å besøke en gang til.
Vi hadde ikke mer enn passert Søre Brehest før tauet måtte på igjen. Her var nok av sprekker til å sluke en hval og det ble igjen behov for å søke etter gode alternativer gjennom labyrinten. Breen ble dessuten igjen snødekt og skummel. Det er litt krevende å hoppe over bresprekker når man er i tau, det er viktig å gi personen foran deg nok slakk i tauet til at vedkommende faktisk kommer helt over. Mer enn én gang overså vi denne detaljen, med det resultatet at den hoppende bare kom nesten helt over. Litt guffent, men det gikk heldigvis fint hver gang. Hanne var først i taulaget og fant gode alternativer i samråd med Åse og Oddbjørn som kom rett bak, dermed kom vi oss trygt ned på breflata og ut av snøen igjen. Når vi hadde passert de verste sprekkene løste vi oss ut igjen av tauet for siste gang og jeg kveilet det for siste gang. Så var det bare å trave rolig og pent ned brebakken og ned i mørket under Leirhø og Veoskardet.
Klokka var blitt ti når vi endelig kunne ta av stegjern og sele og putte de ned i sekken igjen. Litt reste-sjokolade, litt påfylling av vann på vannflasker og frem med hodelykter. Nå var det ikke bare skumring, det var ganske mørkt. Enda var det mulig å gå i terrenget siden det var skyfritt og litt lys-snev fra oven, men det var bare et tidsspørsmål før det sluknet fullstendig også. Så da ble det rolig rusling i lyskjeglen fra LED-lampa i panna. Det er vanskelig å få noe særlig godt inntrykk av fremdriften i sånt lys, det blir egentlig bare ensformig gange i et terreng som forandrer seg svært lite. Jeg følte i hvert fall at etappen i steinura fra breen og ned til den siste moreneryggen var mye lengre nå på returen enn den var på vei inn. Der må man også gå forsiktig, men straks vi kom ut på skikkelig sti ble tempoet skrudd opp et lite hakk. Dette er jo ikke gange som krever noe særlig puls siden det går jevnt nedover. Men man blir ganske sliten likevel, kanskje særlig under føttene. Vi så bare de svarte profilene av Styggehøi og andre nærliggende fjellmassiver uten egentlig å kunne ta innover oss hvor langt det var til bunnen av dalen – før vi endelig var der! Like før vi kom inn på hovedstien mellom Spiterstulen og Leirvassbu var Oddbjørn uheldig og tråkket over – et overtråkk som var en god del verre enn Jarles på formiddagen. Dermed ble det først en teknisk tre minutters etterfulgt av rolig tempo på stien nedover.
Vi spar opp de siste reservene og mobiliserer for siste etappe ned dalen og omsider ser vi lysene fra sivilisasjonen igjen. Men de lysene er utrolig forræderske. Jeg kan love deg at fra du ser de lysene til de endelig kommer inn på tunet, venter de lengste to kilometerne i ditt liv. De kommer liksom aldri nærmere! Jeg gravde litt ekstra dypt i kjelleren og opparbeidet meg et lite forsprang til de andre og omsider, ti over tolv spaserte jeg inn på tunet. Dermed kunne jeg ta turen innom resepsjonen for å sjekke om det var ordnet med spesialforpleining til oss. Jeg kunne imidlertid ikke se eller høre noen og snudde på vei ut døra da det plutselig sto en ung tysker og spurte på engelsk om jeg akkurat hadde kommet ned fra fjellet? Det kunne jeg bekrefte og han fortalte da at de hadde ordnet et bord til oss med både middag, dessert og drikke. Vi kunne også få ta en dusj først om vi ønsket det! Jeg kjente at skuldrene ble tjue kilo lettere og sendte melding til de andre om at det var klart for et festmåltid. Snakk om å overgå forventningene – tusen takk, Spiterstulen!
GPS’ene spriker litt, men det ble ca 35 kilometer på oss den dagen, mellom 17,5 og 18 timer på tur. Men for en tur vi fikk, denne hadde alt du drømmer om av krydder – brevandring i både brefall og på flata, store sprekker i blåisen, klyvehamre, spennende og luftige egger, fem rappeller, seks nye 2K-topper, et variert vær men i det store og hele en nydelig dag værmessig. Og ikke minst et strålende turfølge som beholdt fatningen, undertrykte en eventuell redsel og heller utviste stoisk ro og glitrende humør med smittende latter, til tross for at turoperatøren (meg) grovt underestimerte tidsbruken. Det har jeg imidlertid gjort før, og det kommer jeg sikkert til å gjøre igjen. Men det gjør kanskje ikke så mye, dette var en fantastisk dag og da er det vel ingenting som er bedre enn å bruke den maksimalt!
User comments