Lomseggi (06.08.2022)
Written by Robert (Robert Rogne)
| Characteristic | Hillwalk |
|---|---|
| Duration | 17h 08min |
| Distance | 35.9km |
| Vertical meters | 2,428m |
| GPS |
|
| Ascents | Hesthøe (2,021m) | 06.08.2022 |
|---|---|---|
| Moldulhøe (2,044m) | 06.08.2022 | |
| Storivilen (2,068m) | 06.08.2022 |
Det manglet ikke på ambisjonsnivået når turplanene for kompisgjengen ble laget denne gangen. Planen var å parkere ytterst i Lundadalen og plukke med seg samtlige tolv topper på Lomseggi og Hestbrepigger før vi kræsjer inn døra på Trulsbu etter solnedgang en gang. Men skulle det være behov for å forkorte turen, så var det plenty med exit-muligheter på veien, så turen kunne justeres etter forholdene. Uansett greit å ha mulighetene for å røske med seg mest mulig når man først er oppi der, tenkte jeg…
Den avsatte turhelgen opprant, og fire håpefulle hadde satt kursen mot Ottadalen og Bismo en fredag ettermiddag. Vi hadde booket oss en fire-retter på BrimiBue i Lom på fredag kveld, slik at vi i hvert fall skulle få ett skikkelig måltid på denne turen. Været var relativt trivelig på fredag og vi øynet et håp om at meteorologene skulle bomme ørlite grann og at vi skulle få bedre enn ventet/fryktet. Vi tok inn på en campinghytte i Bismo for litt hvile på øynene en kort natt.
Lørdag morgen ringte vekkerklokka 04:30, vi skulle tross alt ut på langtur, og rutinene med teiping av føtter, oppvarming av vann til termoser og siste pakking ble gjort unna på kort tid, mens frokosten ble inntatt fra bilsetet i løpet av de ti minuttene det tok å kjøre til parkeringen i munningen av Lundadalen. Breheimen fornektet seg ikke, at det ALDRI skal lykkes å få fint vær på tur i dette området da? Det var brukbart nede i Bismo, men fjellene lå godt oppe i tåka og vi kunne også vente oss en god del vind og snev av nedbør i høyden. Shit, ser ut som turplanene må justeres allerede nå. Vi får se, først får vi komme oss opp i høyden, så kan vi ta en vurdering…
Starten på turen er brutal. Det er null anmarsj, motbakkene starter umiddelbart, og de består av drøyt 1500 høydemeter uten altfor mange hvileskjær. For å unngå altfor mye væsketap gjennom svette startet jeg derfor med shorts og en enkel ulltrøye, men med noen tights under shortsen for å holde dårlige knær varme. Avmarsj ca 05:30 og vi fulgte først traktorveien oppover i retning Lendhytta og Skriduhaugan. Her var det merket med rødt og vi kan bare tenke oss hvordan tråkkemaskinen lager trikkeskinner til skiløpere her på vinterstid. Periodevis fint for diagonalgang, men jeg tror det ville blitt mye fiskebein eller lange feller på undertegnede for det var jammen strekk med bratt der også. «Veien» kryper oppover i fjellsiden i serpentiner-svinger før den etter hvert glir over i en tydelig sti.
Vi forlater stien for å følge bekkene oppover mot dagens første topp-mål, Storivilen (2068). I det vi forlater stien, passerer vi en liten nødhytte bygget i stablede steiner, med en enkel tredør med slå og to trebrikser på innsiden. Akkurat her er terrenget litt mindre bratt og vi kan gå litt mindre anstrengt, men det tar ikke lang tid før vi igjen møter tettere koter og pusten blir tyngre. Vi følger først en bekk som renner ned fra Lendholet, før vi skrår litt mer i sørøstlig retning fra ca 1350 moh, direkte mot toppen. Vi forsøker å holde en 50-10 rytme på gåing/pauser og det fungerer sånn noenlunde. Vi sikter oss stadig inn på noen fremtredende steinblokker i fjellsiden og tenker at vi går til den steinen før vi tar en liten rast. På rundt 1850 moh er det igjen tid for rast. Vinden har nå blitt merkbar, det var snø i lufta og det var høyst på tide å få på mer klær. Jeg merker at jeg nå har blitt skikkelig nedkjølt og skjelver tydelig. Støvlene må av for å bytte fra shorts til bukse og jeg har store vanskeligheter med å knyte lissene igjen, fingrene vil liksom ikke lystre. Men når jeg har fått på buksa, tre ulltrøyer, vindjakke, lue, hette og varme hansker og samtidig får helt ned en varm kopp med kakao, så kjenner jeg at livet smiler igjen. Dernest var det bare å gå seg god og varm de siste hundre meterne opp til varden.
Vi nådde Storivilen klokka 10, etter fire og en halv times tråkking, hvorav en drøy halvtime nok var pauser og effektiv gange snaut fire timer. Når vi passerte ca 1950 moh hadde snøen lagt seg på steinene, som var blitt litt småsleipe, utover det var det helt kurant å gå. Varden var stor og staselig, utsikten lite å skryte av – dessverre. Her hadde vi håpet på blikkfang i alle retninger, i stedet var det bare graut. Vi hadde riktignok noen hundre meters sikt, men ikke noe fotovær å skryte av! Nå var det imidlertid slutt på motbakkene for en stund, nå skal vi bare nyte terrenget i høyden og plukke topper, én etter én. Det var i hvert fall planen. Nuvel, det er lange strekk som skal unnagjøres, og det som ser veldig enkelt ut på kartet føltes mye lengre i virkeligheten. Fra Storivilen til Lendfjellet er det 3,8 km, fulgt av ytterligere 2 kilometer til Moldulhøi. Selv om dette er relativt «flatt», skal man nedom 1900 moh, opp til Lendfjellet på 1972 og ned igjen til 1900 før det går oppover til Moldulhøi som ligger på 2044. Vi hadde dessuten 10-12 sekundmeter kuling midt i fleisen og litt lett snødrev i lufta som gjorde turen litt tyngre. På med caps eller solbriller (som dugget big-time) for å skjerme øynene fra den peelingen som værgudene spanderte på oss. Vi brukte derfor mer tid enn forventet også på dette strekket, ikke det at vi hadde dårlig tid.
På vei opp til Moldulhøi merket vi det samme som i bakkene opp mot Lendfjellet – det var mulig å finne litt le. Vi ble derfor enige om å ta en litt større rast med en matbit opp her. Dermed var det frem med termos og en Real turmat, samt også kjeks og sjokolade til dessert. Med magen fylt opp var energinivået igjen høyt og det var bare å fullføre motbakken opp til Moldulhøi. Merkelig navn på en topp og jeg måtte gjenta navnet adskillige ganger for mine turkompiser, dette ville bare ikke sitte. Vi nådde toppen rett før klokka ett, altså brukte vi nesten tre timer på det strekket, inklusive en matpause. Vi skylder delvis på været, delvis på at vi var litt skravlesjuke, delvis på at vi rett og slett ikke følte på at vi hadde dårlig tid og derfor tok oss denne tiden. Det må jo være lov å kose seg på tur!
Veien videre fra Moldulhøi var blitt ganske glatt. Snøen hadde fått lagt seg litt og alle steinene var skikkelig sleipe. Her var det rett og slett ubehagelig å gå, støvlene skled inn i spisse nabosteiner og vi måtte være litt forsiktige for å unngå ulykker. Tåka var dessuten høyst tilstedeværende, så vi måtte gå med GPS’en aktivt i hånda for å sikre riktig retning. Først gikk vi litt for langt mot venstre (sør), så vi korrigerte mot vest. Det ble litt for langt ned i den siden, men vi unngikk i hvert fall motbakkene opp til 1931-toppen på veien. Etter hvert som vi kom oss ned mot 1850 moh var det lettere å se veien og vi kunne korrigere litt igjen inn mot Sandgrovskaret. Vi tapte ikke mange høydemeter på å gå for langt vest, heldigvis. Under tåka fikk vi også fin utsikt innover i Lundadalen og vi studerte både Lundadalsvannet og den ville elva Skjøli. Vinden kom delvis fra siden, delvis bakfra og vi kjente at sekkene var vindfang som jobbet med å vri oss hele veien. Videre mot Hesthøi skal man først over Sandgrovhøi og vi tok ut en rute der vi plukket med oss mest mulig snøflanker for å få en jevn stigning. Snøen var fast og fin, 4-5 centimeter med våt festesnø på toppen av en hardere såle som vi sjelden tråkket gjennom.
Fra Sandgrovskaret opp til Sandgrovhøi og videre mot Hesthøi var det mye morsomme fjellformasjoner å kikke nærmere på også, sandstein (?) som kunne se ut som tre, massevis av flate skiferheller og andre lagdelte bergarter som buet seg og lagde flotte skulpturer. Mye å kikke nærmere på på nært hold altså, ikke så mye i horisonten. Vi jobbet ufortrødent videre, tok noen tekniske pauser med sjokoladeinntak etc og brukte dagen. I gjengen hadde nå Frode fått føling med høyrekneet som begrenset mobiliteten ganske betydelig, og det gjorde også sitt til at tempoet dalte noe. Når vi kom til Hesthøi snaut klokka fire var det derfor allerede bestemt at dette skulle bli dagens siste topp. Hestbrepiggene får vente til en annen dag, forhåpentligvis med bedre vær. Når vi kikket videre sørvestover var været alt annet enn innbydende, så dette var en beslutning som var enkel å ta.
Planen var derfor enkleste mulige exit fra høyfjellet, og vi vurderte det sånn at det måtte være å følge snøfonna i nordsiden av Hesthøi så langt som mulig ned mot Lundadalen, og deretter se hva vi kan finne av gode muligheter videre. Snøfonna var veldig smooth å rusle på, jevnt fall hele veien og myke tråkk i god snø. Når vi kom ned til 1700 moh snevrer snøfonna seg betydelig inn og den følger bekkeleiet ganske bratt ned. Her var vi derfor ytterst forsiktige for å unngå en utglidning, så vi holdt oss helt i kanten inn mot fjellet slik at vi hadde mulighet til å begrense skaden om taket skulle glippe. Det gjorde det imidlertid ikke, snøen holdt godt og dermed var vi nede på nesten 1600.
Bare 500 høydemeter til før vi er nede ved elva og stien som er markert på kartet. Frem med GPSen for å finne en rute som virker slakkest mulig. Vi traverserte således flere hundre meter i vestlig retning og vest for Pallgrovi der det så ut til at det kunne være noen muligheter. Vi så oss ut noen hyller vi kunne følge litt nedover, kanskje litt tilbake igjen mot høyre og et nedtak, og så på noen nye hyller mot venstre. En spennende labyrint å trekke nedover her, og særlig ett nedtak var litt lengre enn vår fulle kroppslengde. Her måtte vi derfor ake oss nedover på magen og slippe oss ned på hylla, men den hadde gress og mose og myk landing. Vi hjalp hverandre litt her og så var vi nede på 1400 og videre på veien.
Mye var nå gjort og det så ut til at vi skulle kunne finne gode muligheter også resten av veien til bunnen av dalen. GPSen ble brukt aktivt og ved å søke fant vi hele tiden gode valg og kom oss trygt ned uten vanskeligheter. Endelig kunne jeg kaste lua, hanskene og en ulltrøye. Et tilbakeblikk opp på fjellsiden var ganske overraskende, det var vanskelig å se hvordan man i det hele tatt skulle forsere dette enkelt, det er bratte skrenter nesten overalt. Vi fant nok en av de bedre alternativene såpass langt øst. Vi kunne nok funnet enklere muligheter, men da måtte vi gått betydelig lengre vest og oppover i dalen, men det var ikke ønskelig ettersom vi nå var avhengig av å komme oss ned til bilen. Så da var det jo bare å finne stien og komme seg i marsj nedover, da. NOT!
Stien på sørsiden av elva kan i beste fall kalles fullstendig gjengrodd, om ikke fullstendig fraværende. Vi krysset stien sikkert tjue ganger uten å finne antydning til tråkk, i hvert fall såpass langt opp i dalen som 1100 moh. Vi valgte derfor å følge et GPS-spor som gikk sammen med stien, kanskje vi kunne slumpe til å sette føttene i stien innimellom. Dessuten ville vi ved å følge dette sporet i hvert fall unngå stup og skrenter. Men det ble voldsomt med kratt og lyng som måtte forseres. Det var greiner og røtter og vannhull og kanskje noe som ligna på en sti – nei, det var bare en bekke-arm og mer elendighet. Her brukte vi MYE tid, trøste og bære. Men når stien skulle nærme seg ned mot elva på 1000 moh, da er vi ganske sikker på at vi traff blink og kunne gå i stien. Den forsvant igjen med ujevne mellomrom, men her klarte vi å holde noenlunde stø kurs, selv om det var massevis av greiner fra trær som hadde vokst rett inn i tråkket. Upraktisk når man går flere ifølge, greiner pisket irritert opp i ansiktet ustanselig. Så ankom vi kryssing av Sandgrovi, en litt større bekk som rant vilt nedover siden. Vi kikket opp og ned på alternativer til steingåing og fant det mest åpenbare kryssingspunktet litt oppover i siden. Ganske smalt, så hoppet var ikke så langt, men vannet fra bakken sprutet opp på steinene på motsatt side og gjorde landingen skikkelig sleip og glatt. Heldigvis var det mulig ved landingen å legge seg godt fremover opp på en tørr bergsåle som burde holde en mulig utglidning, og jeg så ikke noen andre gode alternativer, så jeg lot det stå til. Helt riktig, landingen var såpeglatt og føttene fikk ikke tak, men ved å lene meg godt fremover fikk jeg lagt kroppen oppå det tørre fjellet og en utglidning i den bratte bekkefossen var unngått. Jeg fisket frem tauet og lagde en løkke til å holde i for de andre og fikk dermed de øvrige sikkert over dette cruxet. Litt guffent dette, jammen bra vi hadde tau, og jammen fikk vi brukt det etter å ha båret på det hele dagen også.
Dritt-stien skulle bare fortsette noen hundre meter til før DNT-ruta til Trulsbu krysser elva og vi kommer inn på en ordentlig sti, men det var likevel langt igjen før bilen så vi ble enige om å ta en ny matpause her før vi tok fatt på siste etappe. Nå var klokka blitt 19:45 og lagrene var tomme igjen, så da var det godt med påfyll. Vi nøt utsikten oppover den ville og vakre Lundadalen og fjellene på alle kanter og var egentlig alle sammen i godt humør til tross for at terrenget var bare middels å gå i. Nå var vi kommet under tregrensa, vi hørte sauebjeller og mistet like forbannet stien igjen. Passe drittforbanna ble det bare å måke tvers i gjennom trær og kratt og jobbe seg i riktig retning. Vi kunne se brua over elva under oss, vi lå tydeligvis plutselig altfor høyt i terrenget, så jeg pløyde meg vei ned til den ordentlige stien. Endelig skikkelig underlag og åpent lende igjen. Tempoet økte nå ganske betydelig, selv om vi måtte holde igjen pga kneet til Frode som bare hadde halv funksjonalitet. Heldigvis hadde han staver, de hadde hjulpet han godt hele veien ned. Vi brukte en drøy halvtime på stistrekket fra denne brua ned til Heimste Lundadalssæter, ca 1,7 kilometer.
Nede ved Heimste Lundadalssæter er det bro tilbake over elva til nordvestsiden av elva, men den var ikke interessant for oss ettersom vi hadde bil på sørsiden av elva. Vi fortsatte derfor på sti østover. Vi hadde ytret en viss bekymring for at også denne stien var dårlig, men denne holdt bra standard – her var det også tydelige spor etter hester, så denne stien er godt brukt. Stien gled etter hvert over i traktorvei og etter at vi krysset Moldula ble det en enda bedre stelt grusvei som skulle lede oss hele veien ned til bilen. Det er imidlertid lange avstander, jeg målte 5,7 kilometer fra brua ved Heimste Lundadalssæter og ned til bilen, og dette strekket brukte vi halvannen time på, inklusive tekniske pauser og annet nødvendig. Klokka var dermed blitt nesten kvart på elleve når vi var nede ved bilen igjen, godt over 17 timer på tur! Såpass sent var det en liten utfordring å finne overnatting, men etter å ha prøvd og feilet på diverse campingplasser (fullt alt sammen) lyktes vi på Krossbu. Det fantastiske vertskapet hadde både rom og dusj, holdt resepsjonen åpen en time lengre enn vanlige åpningstider – kun for oss – og serverte oss både toast, chips og drikke når vi endelig kom frem på Sognefjellet kvart på tolv. De var noen reddende engler, akkurat da var vi på spareblusset og godt nede i kjelleren!
Turen ble svært lang, det hadde vi ventet. Og vi måtte endre på opplegget underveis, det er heller ikke uvanlig. Men vi improviserte godt, vi hadde utstyret og humøret og gjennomførte med stil selv om den ble litt annerledes enn opprinnelig planlagt. Vi var uansett enige om at turen hadde vært super og svært innholdsrik og vi fikk kjenne på store deler av følelsesregisteret. Tusen takk for følget, karer!
User comments