Til Kvandalstinden via Nordryggen (07.08.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg hadde tidligere sett Kvanndalstinden både fra Venjetindtraversen og fra Romdalshornet, men aldri besteget den. Etter at jeg nå hadde besteget Romsdalshornet to ganger, gikk det imidlertid plutselig opp for meg at Kvanndalstinden var den eneste tinden jeg manglet for å oppnå Fjellkonge-tittelen til Norsk Fjellfestival. Tildelingen av denne tittelen krever at man har besteget følgende 7 topper i Romsdalen: Kongen, Dronninga, Store Trolltind, Juratiden, Store Venjetind, Romsdalshornet, og Kvanndalstinden. Jeg funderte først litt på å booke en guidet tur til Kvanndalstinden med klatreutstyr og det hele, men når jeg leste om Kvanndalstinden for å sette meg inn i det hele, og forberede meg for en slik tur, oppdaget jeg at bestigning av Kvanndalstinden via «nordryggen» kun var klassifisert som en klyvetur, med helt avgrenset klatring grad 3 et par steder; i motsetning til ruta fra Venjedalen, som mot slutten innebærer 2 taulengder med klatring grad 3.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg hadde egentlig tenkt å ta turen alene, for jeg pleier ikke å ta barna mine med på «farlige» turer. Når jeg kom ned trappa til kjøkkenet denne morgenen, var imidlertid eldste sønnen vår, Dag, allerede oppe, og lurte på om det var greit at han ble med på turen, og da kunne jeg jo ikke akkurat si nei. (Han er imidlertid 33 år gammel, så det er ikke slik at jeg drar med meg småunger eller tenåringer på en slik tur som dette).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi kjørte inn til Rauma, stoppet så vidt i Åndalsnes for å proviantere, og fortsatte så forbi Isfjorden, og kom inn til en dal som heter Erstaddalen (se kart/GPS-tracking). Her betalte vi noen kroner i bompenger, og kjørte så noen få meter til, før vi kom til en parkeringsplass som var merket Kvanndalen (bilde ## 1 og 2). Her satte vi fra oss bilen, krysset elva Glutra ved hjelp av brua som ligger rett ved siden av parkeringsplassen, og begav oss oppover Kvanndalen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Været var fint denne dagen, og vi fikk veldig tidlig Kvanndalstinden i sikte (bilde #3). Fra Venjetindtraversen, og fra Romsdalshornet, ser Kvanndalstinden ut som bare en liten knaus på en lengre fjellrygg, men fra Kvanndalen ser den mye mer ut som et ordentlig fjell. Fra avstand så nordryggen svært bratt ut, og Dag lurte på om ikke det kunne være lettere å gå opp dalen til venstre for Kvanndalstinden, og så komme opp via østryggen. Jeg sa meg enig i at det kunne se slik ut fra avstand, men forklarte at utfra det jeg hadde lest meg til, var det et par steder der østryggen var for bratt til at vi ville kunne komme oss opp uten krevende klatring, men at nordryggen, ut fra det jeg hadde kunne lese meg til, skulle kunne bestiges ved klyving, uten egentlig klatring. Etterhvert som vi kom nærmere, så vi da også at østryggen var svært bratt et par steder, hvilket stemte med at det nok var et par crux der, som det ikke ville være mulig for oss å forsere, og vi var skjønt enige om å holde oss til nordryggen, som var den ruta også sir William Cecil Slingsby brukte i forbindelse med førstegangsbestigningen i 1885.

© Dag Solholm

© Atle Solholm

Vi gikk på grusvei det første lille stykket innover Kvanndalen, og når grusveien tok slutt, fortsatte traséen som en god, rødmerket sti. Denne rødmerkede ruta, er imidlertid stien opp på Middagsfjellet [1159 m.o.h.], og det går definitivt ikke noen rødmerket trasé oppover på nordryggen av Kvanndalstinden. Høyt oppe i dalen forlot vi derfor stien, og tok oss fram gjennom lyng og mose, i det vi siktet oss inn på den ruta vi hadde sett for oss (bilde #4). Nordryggen på Kvanndalstinden ender i et stup helt nederst, og vi måtte åpenbart komme oss opp til venstre for dette stupet, så vi tok peiling på et stein/grustak på vestsiden av fjellknausen øst for Kvanndalstinden (i Peakbook kalt «Kvanndalstinden øst for»); og gav oss i vei oppover dette. Så langt hadde vi jo fulgt en veldig slakk motbakke i bunnen av Kvanndalen, men nå ble stigningen med ett slik at vi måtte redusere litt på tempoet for ikke å bli for andpustne. Første partiet opp grustaket var helt greit å gå, for det vokste gress og lyng der, som til en viss grad holdt på steinene og på grusen. Høyere oppe ble det imidlertid mer sparsomt med vegetasjon, slik at både stein og grus ble løsere, og hadde tendens til å gi etter under føttene våre, og skli nedover, så her var det litt mer ekkelt å gå. Vi nådde imidlertid så dalen på østsiden av nordryggen på Kvanndalstinden, og kunne følge denne oppover et lite stykke. Her var det imidlertid glatte svaberg å forsere, og med noen bekker og ei lita elv med små fossefall som til dels holdt steinene våte. Her holdt vi til venstre på svabergene, og fant da en trasé som tok oss greit opp til et sted der dalen flatet ut tilstrekkelig til at vi kunne krysse dalen og den lille elva, og så klyve opp på nordryggen, som vi visste vi måtte opp på om vi skulle lykkes i å bestige Kvanndalstinden fra denne kanten.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

I det første partiet på nordryggen fikk turen nå karakter av en slags hopping fra stein til stein, med enkelte steiner som uten forvarsel vippet over under vekten på den som våget å tråkke på den, slik at man raskt måtte finne en alternativ stein å stige ned på i stedet. Etterhvert som vi tok oss videre oppover, bratnet ryggen til, og her bestod den mer av større steiner og bergknauser, slik at turen fikk mer preg av en slags buldring. Et par steder ble vanskelighetsgraden større enn det man skulle forvente ut fra det som var beskrevet, og da valgte vi å ta oss noen høydemeter ned igjen, og så prøve på nytt igjen et litt annet sted, og hver gang dette skjedde, fant vi faktisk en passasje der vanskelighetsgraden var mer i samsvar med det jeg hadde lest meg til på forhånd. Denne turen må karakteriseres som umerket. Vi så tydelige rester etter små varder her og der, men de er antagelig ikke blitt vedlikeholdt de siste årene, ettersom det er få som går denne traséen; så vi hadde mange steder ikke noe annet valg enn å prøve og feile litt, og så finne en brukbar trasé på denne måten. Vi var hele tiden bevisste på ikke å klatre opp noe sted hvor det ikke ville være mulig for oss å komme oss ned igjen, og i tillegg var vi bevisste på å forsøke å memorere veien vi gikk, slik at vi ikke skulle få problemer med å finne traséen tilbake når vi skulle ned igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi passerte 3 litt vanskelige crux, hvorav to var helt greie når man bare fant den rette passasjen. Det tredje cruxet brakte oss opp ei smal kløft i en bergknaus, og opp på et nærmest flatt platå oppå knausen, og dette var mer tricky. Dette lille platået ledet imidlertid ned i ei renne på venstre side av selve nordryggs-eggen, og herfra fulgte vi denne renna videre oppover. Når vi nærmet oss toppen, støtte vi så på flere intakte små-varder, og vi fulgte disse i en slags sikk-sakk-rute opp til en litt bratt vegg rett øst for det vi trodde måtte være toppen. Her var det litt tricky, men ikke veldig vanskelig å komme seg opp; men uansett slik at man nok kan kalle dette punktet for et fjerde crux på turen. I det vi klatret opp her, kunne vi plutselig se rett over mot Svartevatnet og Kalskråtinden (bilde ## 17 & 20); en utrolig flott utsikt, for Svartevatnet er slett ikke svart, men har en dyp blå farge som gir en veldig fin kontrast mot det grå fjellet med snø og is på.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nå som vi hadde entret det aller øverste partiet på østryggen, så det ut til at det bare var noen få meter igjen opp til topps. Det var derfor med en viss skuffelse at det gikk opp for meg at denne første toppen slett ikke var hovedtoppen, men snarere en øst-topp, i luftlinje bare noen meter fra den høyeste. Fra den toppen vi befant oss på, var det en nokså bratt flate ned i skaret mellom denne toppen og den neste (bilde #24), men det var flere 10-12 cm dype hull i denne flata, som man kunne stikke skotuppene inn i, slik at denne helningen, som ellers var nokså glatt, kunne brukes som en stige. Etter at jeg var kommet meg ned i skaret, fulgte Dag etter, og derfra var det helt grei traversering bort til Hovedtoppen. Her var det en kasse hvor det har vært ei bok man kunne skrive navnet sitt i, men vær og vind må ha trengt inn i kassa, for boka var gått helt i oppløsning.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på toppen passet vi på å få i oss litt mat og drikke med tanke på turen ned igjen, og så tok vi bilder i de ulike himmelretninger, for å forevige utsikten, slik at vi har noen minner fra turen. Jeg gikk også helt frem til noen rappellfester øverst på vestryggen, slik at jeg fikk tatt et bilde av den såkalte Torshammeren (Bilde #21). Ned dit er det bratt, så den må vi nok spare til en dag vi tar turen hit opp med fjellfører og klatreutstyr og det hele.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi hadde brukt lang tid opp, og nå begynte det å bli litt lummert, og det var også meldt at det kunne bli regn på kvelden, så vi drøyde ikke lenge før vi gav oss i kast med turen ned igjen. Tåka lar ofte ikke vente på seg, og det tok heller ikke denne dagen lang tid før skydekket begynte å tetne til; og så begynte det å yre. Det regnet ikke så mye at det i seg selv ble ubehagelig, eller at vi ble våte i klærne, men fjellet ble vått, slik at klyvingen ned igjen ble mer utfordrende, og vi måtte bevege oss svært så forsiktig, ikke minst i de partiene hvor det er svart-mose på steinene. Det gikk veldig greit å komme ned igjen fra østryggen til renna hvor vi var kommet opp; vi bare snudde oss rundt, og klatret baklengs ned slik vi var kommet opp. Deretter fulgte vi renna nedover. Da vi kom til den lille knausen med et nesten flatt platå, hvor vi var kommet opp gjennom ei smal kløft i denne knausen, følte vi at det ville være svært så krevende å klatre ned igjen gjennom den samme kløfta, så der valgte vi i stedet å følge den brede renna et stykke til nedover, for så å klatre inn igjen på nordryggen litt nedenfor den aktuelle knausen. Det var imidlertid nå veldig glatt også i renna langs dette partiet, så klyvingen nedover måtte finne sted med største forsiktighet, men vi lyktes med dette på en måte å bypasse det tredje cruxet (når man teller dem nedenfra).

© Atle Solholm

© Dag Solholm

Vi kom så ned til et lite platå med litt snø, hvor vi var litt i villrede om hvorvidt vi var kommet opp på venstre eller høyre side av ryggen, og vi ble gående litt frem og tilbake og leite. Vi hadde forsøkt å memorere veien så godt vi kunne da vi var på vei oppover, men denne turen er så lang, og det blir så mye å memorere, så det er noe helt annet enn å memorere for eksempel den mye kortere turen opp på Romsdalshornet. Etter at vi hadde gått fram og tilbake noen ganger på leit, kom jeg imidlertid plutselig på hvor vi var kommet opp, og at jeg hadde lagt merke til restene av en liten varde akkurat der. Vi fulgte ei hylle fra der vi stod bortover mot østsida av ryggen, til vi stod noen meter ovenfor ei litt breiere hylle nedenfor. Det var stort sett for bratt til at man bare kunne klyve ned fra den øverste hylla til den nedenfor, men ett sted var det slik at det skulle kunne gå an; og nettopp der stod den varde-resten jeg hadde lagt merke til på vei opp (men som jeg nå hadde vært i ferd med å glemme), og nettopp der var det vi var kommet opp noen timer tidligere.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter dette gikk klyvingen videre nedover greit. Vi passerte etterhvert også det nederste av de fire cruxene, men det bød ikke på noen problemer. Det er selvfølgelig slik at vi kunne spart litt tid på turen ned igjen et par steder, om vi hadde hatt med oss et tau, slik at vi kunne rappellere ned igjen de bratteste partiene. Fra nordryggen tok vi oss over på svabergene i dalen på østsida av ryggen, og så over på grustaket nedenfor. Nå begynte det å bli mørkt. Jeg hadde ikke tatt med hodelykt denne dagen, for vi hadde ikke regnet med at turen skulle ta fullt så lang tid. Dag hadde imidlertid lykt liggende i sekken sin, så han satte på seg denne, og skrudde på lyset. Jeg ventet med å skru på «lommelykta» på mobiltelefonen min til vi var helt nede ved elva og stien i dalen, slik at jeg ikke skulle miste telefonen oppe i steinura. Vel nede på stien kunne vi imidlertid sette opp farten, i og med at begge nå hadde lys; men Kvanndalen er lang, så det tok likevel litt tid før vi var tilbake ved parkeringsplassen og bilen.

© Dag Solholm

© Atle Solholm