Smørstabbtraversen (minus Store) (29.07.2022)

Sommerens høydepunkt - og en tur jeg hadde ventet lenge på! Full klaff med været på den årlige fjellturen med gutta boys Nicolai og Jacob. Marie, gravid i 20 uke, tok en velfortjent hviledag etter en solid tur til Vesle Galdhøpiggen dagen i forveien (Klatring på Veslepiggen). Etter ei natt i teltet ved Krossbu var vi ute av soveposen og klar for avmarsj litt over kl. fem på morgenkvisten. Det lå frost på teltduken. Hadde lastet et gpx-spor fra traversen inn på klokka mi og vi fulgte dette til brekanten (god sti hele veien). Flott soloppgang bak Smørstabbtindene. Sola lyste opp Styggedalstindene i vest. Sikkerheten ble tatt på alvor, og vi spente på oss stegjern, knytte bremseknuter på tauet og fant frem isøksa før vi tok steget ut på isen. Jacob ledet an mot Kalven, mens jeg gikk bak som en annen styrmann og kontrollerte retninga basert på gpx-sporet i klokka.

Vi gikk i land på Kalven og fulgte enkleste vei opp til ryggen som skulle følges resten av dagen. Nå var mye av stigninga på turen tilbakelagt (men langt ifra alt), og det morsomste lå foran oss. Like etter Vestre Kalven begynte de enkle klyvepartiene, som det skulle bli mange de kommende timene. Tempoet var radig, men Jacob ble hengende litt etter og ymptet frempå at han ikke følte seg helt i slaget. Han er ikke en kar som klager i utide, så her var det faktisk grunn til bekymring. Vi var enige om å fortsette litt roligere og se det an hvor langt det gikk. Turen har jo plenty med muligheter for å avbryte underveis.

Ved foten av Skeie var det frem med sikringsutstyret. Jeg bandt meg inn i tauet og ledet opp den første taulengden. Av to kamin-lignende opptak valgte jeg det høyre. Ikke superenkelt, men høyst overkommelig i anmarsjsko og greit sikret. Kom opp til et flatt platå med ei dyp sprekk jeg måtte hoppe over. Fulgte platået 10 meter mot høyre. På walkien kalte jeg opp og påsto at jeg muligens greide å strekke taulengden helt til topps, avslutningen så grei ut. Men like etterpå begynte taudraget å melde seg for alvor og jeg innså at det var fornuftig å lage standplass. Nicolai tok andre taulengde og fortsatte rett oppover, noe som var mer utfordrende enn det så ut som nedenifra (glad jeg lagde standplass). Vi så noen diederformasjoner mot venstre som muligens byr på en noe enklere vei opp (vi manglet topo her).

Fryd og gammen å stå på Skeie igjen (jeg og Marie var her en vinter for noen år siden). Vi pakka ned tauet og fortsatte østover med småluftig klyving mot det høyeste punktet på Skeie. Herfra klatret vi forsiktig ca. 15 meter ned renna på nordsiden, før vi traverserte ut på østryggen som vi fulgte videre. Flere eksponerte klyvepunkter nedover her, men ingen steder hvor vi følte behov for sikring (vi hadde forøvrig optimale forhold).

Ryggen videre fra skaret så nærmeste umulig ut fra avstand, men når vi kom nærmere løste det seg (som alltid). Ei fin skrårampe på nordsiden av ryggen ledet elegant forbi vanskelighetene ved Veslebjørn Vest. Herfra gjensto bare en simpel bakke før vi sto på toppen av Veslebjørn. Utsikten var ganske rå med Storebjørn rett foran oss, og den kvasse ryggen videre mot Sokse rett nedenfor oss. Men nå var det tid for lunsjpause. Av med skoa, på med solkrem, frem med thermosen og posen med Real. Jacob var fortsatt ikke i sitt ess og matlysten var fraværende.

Etter en god pause, startet turen videre med en luftig rappell ned fra Veslebjørn (etter en litt luftig nedklatring til rappellankeret).

Etter et kort parti med artig klyving videre (med breen rett under oss), sto vi foran den mye fotograferte og omtalte horisontale rappellen over Bjørneggen. Jeg fikk æren av den knotete prosessen med å rappellere sidelengs over eggen, mens jeg plasserte et par mellomforankringer for å unngå en stor og ubehagelig pendel for meg selv eller de andre, om noen skulle være uheldig og glippe taket. Vel forbi eggen laget jeg et anker og bandt fast tauet her, slik at faren for pendelfall skulle være minimal. Deretter kunne jeg sette meg ned og vente og knipse bilder mens Nicolai og Jacob fulgte på. Det hele var litt omstendig, men alle kom seg greit over. Vi fortsatte enkelt over Nordre Veslebjørn til skaret under Sokse.

Vi hadde vært litt slappe med researchen på forhånd, så vi var ikke helt sikre på den mest optimale ruta opp på Sokse. Men under lunsjpausen på Veslebjørn sjekka vi Peakbook-beskrivelsen av Sokse, hvor det ble foreslått en enkel klatrerute litt til venstre for selve sørryggen. Vi gikk for denne. Jeg fikk igjen æren av å lede an, og la i vei oppover i det temmelig løse steinmarakkelet over meg. Tross mye løsmasser, så var klatringen ganske enkel, og jeg satt vel knapt en håndfull sikringer på 60 meter. Vi kom oss forbi all klatringa med denne ene taulengden. Nicolai, som kom som andremann, startet taulengden med å løse ut ei stor blokk som dundret nedover fjellsiden. Når alle var oppe gjensto et kort klyveparti før toppen av den høyeste av de to toppene på Sokse. Morsom og småluftig klyving første oss opp til den andre toppen. Turen ned nordvest-ryggen på Sokse bød på utfordringer i form av å finne riktig vei ned. Det ble et par bomturer, før vi fant enkleste nedklatring blant alle svaene og steinblokkene.

Stekende sol og tomme vannflasker begynte å tære på kreftene. Ved foten av Sauen fant jeg en suspekt liten vannpytt. Jeg tok sjansen og fylte opp flaska mi. Enkel spasertur til toppen av Sauen. På andre siden så det bratt ut. Vi fant fort et rappellanker og Jacob satte utfor. Luftig og delvis overhengde rappell på nesten 60 meter! Fra bunnen så vi at det antagelig hadde gått greit å klyve ned på nordsiden av ryggen hvis man vil unngå denne rappellen.

Oppstigninga til Kniven var uproblematisk, men på motsatt side var det verre. I likhet med nedstigninga fra Sokse, måtte vi her konsentrere oss for å finne enkleste vei ned, og et par ganger bomma vi og måtte returnere opp igjen.

Ved bunnen av Kniven var det tid for å bestemme seg. Skulle vi fortsette hele veien til Store Smørstabbtinden, eller skulle vi gi oss her? Vi hadde diskutert dette ei stund. Jacob var stadig ikke ved sine fulle fem, og både jeg og Nicolai var sliten, men delvis innstilt på å fortsette. Vi hadde bare vage beskrivelser av klatringa videre, men fellesnevneren var at det var mye løst. Hodet ville fullføre, men fornuften sa at dette var et fint sted å takke for seg. Vi hørte på fornuften, og kunne omsider si oss ferdig med motbakkene for i dag.

Det ble en morsom bretur tilbake over Leibrean. Været var upåklagelig og det var deilig å gå i slak unnabakke i den myke snøen. Mot slutten av breen oppsøkte vi noen mer oppsprukne partier, og måte stige over flere dype sprekker. Lette etter sti på returen, men sleit litt med å finne den før mot slutten. Uansett var det enkelt terreng, så det bød ikke på noen utfordringer.

Fordelen med å ha gitt seg før fullført travers, var at vi rakk å åpne ei pils før sola forsvant bak fjellene. Og mens vi hadde vært på tur, hadde Marie vært i Lom og kjøpt boller til oss. Perfekt avslutning på en lang og flott fjelldag. Takk for turen boys!