Bukkehammaren og Eggen fra Vargbakken (29.07.2022)
Written by Kaare_70
Ascents | Bukkehåmåren (1,910m) | 29.07.2022 |
---|---|---|
Eggen Nordtoppen (2,041m) | 29.07.2022 | |
Eggen Sørtoppen (2,045m) | 29.07.2022 |
Dag 2 av sommerturen 2022.
Morgenen etter turen til Sjogholstinden våknet jeg til like fint vær på teltplassen ved Leirungsmyrene nedenfor Valdresflya. Etter en kort frokost med inntak av så mange kalorier som mulig, gikk turen ned til Vargbakken hvor det var mange biler og telt, men ennå ikke så mange våkne. Kl. 0745 var jeg av gårde og regnet med at jeg ikke ville få følge av noen andre over Bukkehammaren og til topps på Eggen denne dagen.
Eggen er definitivt ikke en av de 2000m-toppene man tilfeldigvis svinger innom. Slik den ligger tvers overfor Memurubu, i stiløst og lite besøkt terreng, blir den helst besteget på en egen tur fra Vargbakken. Men også dette er en lang tur på over 8 km i luftlinje hver veg, enten om Bukkehammaren eller om Vesleløyfte.
Jeg hadde telt på knappene om jeg skulle ta omvegen om Vesleløyfte for å spare de ekstra høydemetrene over Bukkehammaren, men landet på at korteste veg som regel er best. Vegen ble derfor lagt over Bukkehammaren, selv om jeg var der ifm. turen til Kvassryggen i 2014. Utsikten fra denne eksponerte toppen mot Øvre Leirungen, Knutshø og Gjende er uansett verd å få med seg mer enn en gang.
Nedover langs Leirungsåa var det en del fugleliv med heipiplerker og enkelte blåstruper. Sistnevnte røper seg ved den tydelig røde halen, uansett kjønn og alder. Basert på andres erfaringer skrådde jeg ikke rett over blautmyrene etter brua over elva, men fulgte stien et stykke vestover langs denne og så sørover mot Semellægeret på et tilnærmet tørt parti. Så var det bare å finne «evighetstempoet» 500 hm oppover til Bukkehammartjørna langs bekken fra denne. Kl. 0930 var jeg oppe ved tjørna og krysset bekken på de store steinene i utløpet.
Videre 300 hm til topps på Bukkehammaren gikk det greit på ¾ time, hvor det siste stykket er litt kronglete pga. en del skrenter. Men det er tydelig at flere og flere finner hit opp, for både sti og varding var ganske tydelig. Etter å ha beundret utsikten i alle retninger ble det tid til matpause her oppe 2 ½ timer etter turstart. Nå hadde jeg selvfølgelig også fått Eggen i sikte, men dit inn var det sannelig et godt stykke. Ja, det skulle vise seg at jeg var akkurat halvvegs til toppen her jeg satt…
Jeg hadde studert kartet godt og kommet fram til at jeg måtte slippe meg ned drøyt 200 hm og følge 1700m-koten til jeg kunne runde over til den relativt slake nordvestflanken av massivet. Som tenkt, så gjort! Til min glede var det ganske lettgått vestover terrenget, med vekselvis vegetert lende og rimelig stabil steingrunn/morene. Den dominerende blomsten her var utvilsomt issoleie, mens uvanlig tillitsfulle snøspurver holdt meg med selskap hele tiden. Allerede en drøy time etter Bukkehammaren befant jeg meg nord for breen under Høgdebrotet med øststupet på Eggen ruvende over meg. Jeg klarte heldigvis å stå imot fristelsen til å gyve oppover nordflanken mot toppen, for jeg visste at det bare ville lede meg opp til noen bratte skrenter.
Vel over i den slakere nordvestflanken var det igjen bare å finne «evighetstempoet» 350 hm oppover mot toppeggen. Ettersom jeg vant høyde ble utsikten bare bedre og bedre, og i dette området er det virkelig massive landskapselementer som dominerer; helt fra høyeste Tjørnholstind til dypeste Gjende og med brebotner både i øst og vest - bokstavelig talt.
Mest overraskende for meg var det nok at Eggen var mye breiere enn jeg hadde sett for meg, spesielt langs den flanken jeg kom opp. Det var først da jeg kom opp til nordtoppen at det begynte å bli litt luftig, mens det på ny var en brei trase snaut 300m sørover til hovedtoppen. Her var jeg litt spent på hvor luftig det var opp til selve toppblokka som ligger øverst på en passe slak hammer, men også dette var uproblematisk under de fine forholdene. Kl. 1245, etter akkurat 5 timer på tur, kunne jeg storfornøyd innkassere Eggen, sørtoppen som min tredje siste 2000m-topp i Jotunheimen; og det i nydelig sommervær med fullt rundskue.
Etter en god matpause litt nedenfor toppen, endatil med en «kald» medbrakt Cola, gikk returen samme veg som jeg kom. Som ventet ble det dryge 200 hm stigning opp til Bukkehammaren igjen, men det måtte gå det også. Jeg hadde trodd at returen skulle gå noe raskere enn turen til topps, men sannelig gikk det 5 timer til den også, medregnet pausen på Eggen og en ny pause på Bukkehammaren.
Fasit for denne langturen ble om lag 23 km, 1550 hm og 10 timer på tur. Dermed var «hard to get» Eggen også i boks etter en fantastisk utsiktstur i denne bortgjemte delen av Gjendealpene. Så hører det med til historien at kameraten møtte opp som avtalt ved nye «Flye 1389» på toppen av Valdresflya, dette etter sin langtur etter at vi skilte lag i Sjogholet dagen før. Dermed var «mission completed» for oss begge, og vi kunne sette kursen hjemover for denne gang.
User comments