Øyvannet rundt (27.07.2022)

Ny tur på jakt etter fastmarker i Finnemarka. I dag var det to stykker på koller vest for Øyvannet ved Ulevann det gjaldt. Jeg kjørte inn Ulevannsveien, og så langt som til der det tar av en mindre skogsbilvei inn mot Øvrevollen. Parkerte bilen et par hundre meter inn på veien og fortsatte til fots.

Det første målet var Ese, en kolle bare en liten kilometer unna, men godt ute i terrenget, så det ble en del zik-zaking framover i ulendt terreng. Det kartet ikke viste meg var at østsiden av Ese i praksis er et stup. Jeg ble nødt til å følge stupet nordover for å se om jeg kunne finne en vei opp. Til slutt fant jeg et skar jeg kunne følge opp. Det var likevel ikke helt greit å forsere skaret. Bratt var det, så jeg måtte også ta hender og knær i bruk for å kravle meg opp. Vel oppe måtte jeg gå litt sørover igjen for å finne fastmerket mitt.

Det går en sti over ryggen på Ese i nordlig eller sydlig retning. Jeg fulgte denne et godt stykke, for jeg skulle videre til neste kolle som lå mer eller mindre rett nord for Ese. Ved å følge denne stien endte jeg opp ved en hytte ved Drammenstjernet. (Antar at det ikke er dette tjernet som har gitt navn til byen). Koselig hytte ved et koselig tjern. Ordnet seg med egen badebrygge og stupetårn hadde de også. Men jeg skulle videre og forsvant fort ut på veien opp til Øvervollen. Der tok jeg av på en ny skogsbilvei retning Branestjernet. I nordenden av tjernet måtte jeg forlate veien for nå var jeg på høyde med et kollemassiv som kalles Trollåsen. Trollåsen sør var målet mitt, og fra nordenden av Branestjernet kunne jeg se at den er utformet omtrent som Ese, østsiden er et stup. Heldigvis var det litt flere søkk i stupet og karre seg opp i her, så det gikk grei å navigere seg opp til Trollåsen sør.

I likhet med Ese går det også her en sti langs ryggen i nordlig retning. Jeg hadde forsåvidt gjort det jeg kom for, og kunne bare snudd og gått samme vei tilbake til bilen, men jeg hadde lyst til å gjøre en grei tur ut av dette og fortsatte på stien nordover.

På stien nordover på ryggen av Trollåsen kommer man til en ny topp som kalles Lofthuskollen. Her er det fantastisk utsikt østover mot Dypingen, Andungen og Glitre. Den minner i det hele mye om utsikten fra østsiden av Snaukollen, som nå bare lå noen få kilometer lenger nord. Jeg skulle ikke dit, men gikk videre på stien, først forbi Trollstua, som er en fin liten hytte ved foten av Trollåsen, deretter videre til stien min møtte den blåmerka stien som går fra parkeringsplassen ved Ulevann mot Snaukollen.

Jeg fulgte nå den blåmerkastien helt tilbake til parkeringsplassen ved Ulevann, og derfra gikk jeg videre på Ulevannsveien ned mot det stedet jeg tok av med bilen i stad. Da gjenstod det bare et parhundre meter på denne skogsbilveien før jeg var gjenforent med bilen min, og jeg hadde fullført en runde rundt Øyvannet, som jeg forøvrig aldri så på turen.