Skarvflytinder inkl SØ1 og Leirungstinder (19.07.2022)

Skarvflyløyfttinden SØ1 måtte vi gi opp for noen år siden pga mye smeltevann, men siden andre topper langs ryggen manglet så fant vi ut at vi kunne prøve den fra øversiden. I tillegg manglet vi ulike topper så vi skilte lag og jeg tok Austre og Midtre Leirungstinden på egenhånd.
SØ1 er en liten luring, men absolutt ingen lett topp å ta. Tau er et must for meg ihvertfall. Innsteget ned er meget godt merket med to store varder, her har noen gjort en liten jobb! Renna nedover traversjerer mot venstre i masse løs og rullevillig skifer, ikke veldig vanskelig, men all grunn til å være forsiktig her. Etterhvert åpenbarer SØ1 seg med sin bratte vertikale klatring på 5-6 meter, så litt mindre bratt med blankt fjell og en ganske stor sprekk på 10-15 cm. Da kommer du opp til en fin hylle og en pinakkel med rapellslynger på. Videre opp til toppen er det helt blankt fjell med kun noen små fottak. Vi var nok fyllt med litt betenkeligheter... Så vi beveget oss ned til overgangen mellom fjell og SØ1, der fikk vi oss en liten overraskelse. Midt i veien mellom oss og innsteget til å klatre opp på SØ1 sto den en svær og pill råtten pinakkel. Dette hadde ingen av oss fått med seg! Aiaiai!

Etter litt besiktigelse så fant vi ut at sikring over pinakkelen var vanskelig/umulig. Det var tydelig at mange klyver over den, men den er ganske råtten og mye stein hadde blitt løsnet av folk. Etter litt vurdering så fant vi ut at vi ikke gadd å gå over toppen på den. Høyre side så ganske fæl ut, men venstre side fikk duge. Med stor forsiktighet kom vi oss over, litt løst men ikke mer enn at det funka. Til standplass ble det en grå BD kamkile, greit å stå til tross for bratt renne og dødelig fall på begge sider. Klatringen er som nevnt vertikal i starten, jeg syns dette var helt greit, fine trinn med fjellstøvler. Så kommer denne rare sprekken, her var det lite å sette sikringer i fordi den er ganske stor. Du må ha med din latterlig store kam/heks for å få til noe her. Men en stein hadde kilt seg fast, så jaja, en 120 slynge rundt den fikk duge. Hørte vi falsk trygghet? :-D Sprekken er ikke vanskelig å klatre, litt layback også smatt jeg opp.

På denne hylla er det litt plass til to, trangt for tre. Her er det anbefalt en stå på skuldrene- metode som passer litt dårlig til mine 90 kg. Men det er ikke såå vanskelig, ved å bruke kanten på høyre side så var det ganske enkelt å få karret seg opp, men sikring var umulig. Vi hadde en kam inne på flata mot toppen, muligens en lilla BD. Deretter er det flatt til topps.

Ned igjen så tok vi det i to rapeller. Første går ned til hylla, her må man være litt årvåken så man ikke får seg en heisatur helt rundt på innsiden, men heldigvis er det en nabb som forhindrer det. Deretter rappel ned til innsteget. Vi hadde med 30m tau og det var plenty.

Austre Leirungstind er ganske selvforklarende, men en ting er viktig, ikke gå den via vestsiden av fjellsiden, bruk østsiden. Østsiden er BETYDELIG enklere å gå.

Klokka ble mye før jeg sto klar til å ta Midtre. En gigantisk snøflekk dekket hele fjellsiden og jeg var no betenkt om jeg i det hele tatt ville klare å snike meg opp. Jeg holdt meg på høyre side av snøflekken og ganske nært kanten hele veien. Morsom klyving med noen punkter som jeg anså som potensielt utfordrende ned igjen inkl endel smeltevann. Snøflekken viste seg å være svært bratt, og uten stegjern og øks, og jeg var alene, så så det litt i overkant skummelt ut å ta seg i kast med denne. Klok avgjørelse! Jeg kom meg nesten helt opp på fjell, men måtte gå over et lite snøparti som var ufarlig. Rett under toppen så jeg ned på den andre rampa som leder opp til toppen. Det var skumring. Den så veldig lett ut, men kunne ha et stup et stykke nedi der. Det positive var at om jeg gikk ned der slapp jeg kanskje unna tidkrevende klyving nedover i et veldig fallende lys. Jeg stakk opp på toppen og var rask å starte nedstigningen, det var 40 minutter siden sola gikk i havet, nå ville jeg ned på flata før det ble helt mørkt. Jeg valgte motsatt flanke ned, krysset et snøfelt og beveget meg raskt nedover. Men som fryktet, det var et heldekkende stup på 10 meter nede i lia. Men da begynte jeg å se meg rundt og oppdaget noe jeg ikke hadde sett før, en gigantisk snøflekk til min venstre (vest) og iløpet av 30 sekunders gange opp igjen fant jeg ei finfin renne i fjellet og jeg tok meg enkelt ut på snøflekken. Som kjent dekker ikke boka til Helgesen alle veier i fjellet. Jeg kom meg ned en fin snøflekk og kunne fort svinge inn på liggebreen og sette kurs mot teltet i Leirungsdalen.

Jeg utnyttet snøflekkene østover og etterhvert var det blitt helt mørkt. Planen var å holde høyden og smette inn på stien som gikk på moreneryggen over meg. Men det ble stupe mørkt og etterhvert var jeg ikke helt sikker på hvor jeg var. Så jeg måtte sette meg ned å finstudere kartet, batteriene på GPS-en var tomme, ingen hjelp å få. Det som er lette veivalg i dagslys blir mer komplisert i stummende mørke. Tilslutt valgte jeg å være på den sikre siden, jeg valgte å gå rett opp på ryggen der stien går fremfor opprinnelige plan om å holde høyden. Jeg måtte ha større margin på å ikke gå meg fast i noe jeg ikke kunne se i mørket. Det var ikke noe kult å slite seg opp 150hm som du vet du skal ned rett etterpå, men gjorde jeg det så ville jeg være trygg på at min navigasjon i mørket stemte. Og det gjorde den, på en prikk. :-D Etterhvert fant jeg neste bratte nedstigning i enden av Skravflybreen og kom meg ned i hølet ved det lille vannet og fikk kryssa elva over en liten snøbru. Da var jeg så sulten at jeg sjanglet. En 5 min stopp for å tygge brødskive også var det bare å fortsette, nå på gress. Resten var bare en tålmodighetsprøve, men lyset var kommet tilbake og lykta kunne slukkes. Selv om man er dødsliten så klarte jeg å ta innover meg at det er ikke alle forundt å sose rundt i Jotunheimen midt på natta alene, og finne glede og mestring i det.