Storbreahø fra Geitsætra (19.07.2022)

Med et to dagers opphold på Leirvassbu håpet jeg å få med meg de to gjenværende toppene over 2000moh med pf≥30m i området. Værmeldingen lovet best vær ankomstdagen og første halvdel av neste dag, så jeg tråkket like godt til med et forsøk på Storbreahø etter at jeg hadde sluppet turfølget av på Leirvassbu. Med den plutselige varmen etter rekordheten i Europa gikk alle elver og bekker flomstore, så Storbreagrova var det aldri på tale å utfordre. I stedet kjørte jeg helt ned til Geitsætra fordi jeg håpet at Hurra og Veslebreagrova skulle la seg krysse. Til hjelp hadde jeg bl.a. med meg staver, som skulle komme skikkelig til nytte.

Med turstart ca. kl. 1810 og solnedgang kl. 2240 hadde jeg begrenset tid på meg, og jeg satte kl. 2100 som siste frist for å nå toppvarden siden jeg ikke hadde med meg hodelykt. Da regnet jeg med at jeg ville ha greit ganglys i alle fall til kl. 2300. Jeg var også spent på hvor ulendt og tung traseen oppover langs Leira var, stiløst som det selvfølgelig er. Men at det ville lønne seg å følge Leira oppover og ikke forsøke å vinne høyde for tidlig, var i alle fall min konklusjon etter å ha studert terrenget fra bilvegen.

Hurra var som Leira gråhvit av breslam, og det største løpet lot seg heldigvis krysse noenlunde tørrskodd vha. stavene. Uten dem hadde det virkelig holdt hardt. Videre oppover langs Leira var det nydelig «blomstereng» nå medio juli, med tiriltunge, skogstorkenebb, tyrihjelm, svarttopp og bleikmyrklegg for å nevne de viktigste. Stedvis var det veldig greit å gå, men stedvis også tungt pga. bjørkekjerr, vier og einer. Jeg lærte meg fort at det var mye krefter å spare på å unngå sistnevnte, og nådde Veslebreagrova etter bare 55 min. gange. Denne lot seg også greit passere, først og fremst fordi den sprer seg på flere løp nedover mot Leira.

© Kåre Olav Oftedal

Lettet over å ha klart begge breelvene så greit satte jeg kurs mot venstre og nederste del av toppryggen. Her gikk det vekselvis på snøfenner og fjell/ur til jeg var oppe under den bratte toppfonna, Jervefonna som tidligere gav toppen navn. Snøen var grei å gå på, og jeg hadde hjelp av både stavene og isøksa, sistnevnte som sikring mot en evt. ufrivillig glissade. Stegjerna som også var medbrakt, ble derimot liggende i sekken. Det var knalltungt oppover fonna, som en stund bare blir brattere og brattere før den uendelig sakte flater ut mot topplatået. Jeg var mildt sagt spent på hvor langt inne på platået varden var, for klokka gikk utrolig fort mot 21 som var fristen jeg hadde gitt meg selv for å snu. Jubelen var derfor stor når jeg bikket kanten og fikk varden i syne bare et par hundre meter inne på platået.

© Kåre Olav Oftedal

© Kåre Olav Oftedal

© Kåre Olav Oftedal

© Kåre Olav Oftedal

© Kåre Olav Oftedal

Etter noen bilder og orientering mot kjente topper her vest for Leirdalen gikk returen samme veg ned. Det gikk selvfølgelig mye raskere på fennene nedover, og på en av dem kom sannelig isøksa til sin rett da jeg fikk en ufrivillig utglidning. Med høyt tempo også nedover langs Leira var jeg tilbake ved bilen akkurat ved solnedgang kl. 2240, kjempefornøyd med kveldens erobring.

Fasit ble om lag 10 km, 1000 hm og 4 ½ timer på tur uten pause, og nå kan gjenværende 2000m-topper i Jotunheimen telles på én hånd!