Kvannehøgdin m/flere - Nore og Uvdal (19.07.2022)

Ferietid, men allikevel sto jeg opp til omtrent samme tid som jeg gjør når jeg skal på jobb. Det synes jeg egentlig ikke er noe gøy, men jeg hadde veldig lyst på en formiddagstur denne dagen. Været skulle bli helt greit, med delvis skyet og ingen nedbør. Det viste seg å bli mer skyet enn varslet, men det gjorde ingenting, da temperaturen ble mer enn høy nok i motbakkene.

Nedi Numedal kjørte jeg etter hvert over Kravikfjorden og videre opp i Gjuvsgrendi. Ved Ramsrud møtte jeg bommen, og der betalte jeg 70 kroner med kort for å kunne kjøre videre. Jeg fortsatte på grusveien til jeg var ved Sørset og Pardisseter (ikke "Paradisseter", som jeg leste en stund). Der det tok av en veistubb over Eidsåe var det plass til noe biler langs hovedgrusveien.

© Nils Haugene

Den korte veien som tar av til noen hytter ved Pardisseter, går rett og slett i elva. Ingen bru for bilene her. Denne veistubben er uansett såpass steinete og ujevn at man må ha en bil som er høy oppunder for å kunne kjøre fram til hyttene. Nå var vannstanden så lav at jeg enkelt kunne ha steingått elva der veien går, men det var også en sti her, og ved å følge den fikk jeg muligheten til å gå på en fin bru over Eidsåe.

© Nils Haugene

Etter brua gikk stien opp til en hytte og like forbi hytteveggen. Glad det ikke var folk på hytta her nå, for da ville det ha vært noe kleint å komme slentrende hvis det satt noen utenfor og nøt frokosten sin.

Fra hytta gikk jeg rett over veien og opp til en pil som pekte til venstre og inn i skogen. Her var det en liten sti som jeg fulgte skrått oppover. Stien var liten, og nesten borte i gresset og vegetasjonen, men den ledet meg bort til den egentlige stien som også er stiplet inn på noen kart. På returen fulgte jeg her nederst hovedstien mer rett ned til veien og hyttene, noe som var et bedre alternativ.

På forhånd hadde jeg vært litt spent på om stien på kartet var fin å følge i virkeligheten. Nede i skogen letter det oppstigningen betraktelig om man har en sti å gå på. Og selv om denne stien noe plasser nesten var grodd igjen med gress og sommerens små vekster, var den i hovedsak veldig god å ha oppover den stedvis bratte lia. Jeg tok det med ro oppover da jeg hadde kjent en liten sårhet i halsen denne morgenen. Men selv om jeg gikk sakte, kom jeg forholdsvis raskt over tregrensa, og snart var jeg også ovenfor vierkjerr og kratt med snaufjellet foran meg.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Over 1100 meters høyde ble det hovedsakelig fint og lettgått fjellterreng. Jeg fulgte allikevel stien så langt jeg kunne, og det var opp til drøyt 1230 moh da jeg var på et myrområde litt øst for Storetjønnan. Her fortsatte stien mot en hytte ved Storetjønnan, mens jeg dreide nordover for å stikke oppom Rustin (1295).

Men selv opp den slake bakken til Rustin var det spor jeg kunne gå i. Riktignok spor etter 4-hjuling denne gangen, som gikk opp mot toppen.

Under hele oppstigningen fra parkeringen hadde sola stort sett vært borte, noe jeg satte pris på da. Godt å slippe stekende sol i lange motbakker når lufttemperaturen allerede er høy nok. Men her på toppen av Rustin kunne jeg veldig gjerne hatt sol, for det blåste litt surt fra nordvestlig kant. Jeg måtte ta på pannebånd og jakke her mens jeg tok en matbit og noe drikke.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Ned fra Rustin fulgte jeg de samme hjulsporene til jeg var ved et tjern. Deretter ble det gåing i lett terreng oppover mot Kvannehøgdin (1320). Det var flere hytter og koier å se her i det åpne landskapet. De eneste folkene jeg så på hele turen satt ute i en båt på det nærmeste Storetjønnan.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Kvannehøgdin (1320) har et avlangt toppområde, som en rygg. Høyeste punkt er lengst nord på ryggen hvor trig.punktet er, mens toppunktet 360 meter lengre sør er noen få meter lavere.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Kjølig vind på toppen av Kvannehøgdin også, og fortsatt ingen sol. I tillegg var utsikten til de fjerneste fjellene begrenset i dag på grunn av dis og uklar luft. Så ganske kort pause på dagens høyeste punkt innen jeg gikk nedover.

På tilbaketuren hadde jeg lagt inn en avstikker bortom høyden Vest for Baksmett (1144). Dette var toppen jeg gledet meg mest til å besøke i dag. Og som forventet ble det så absolutt høydepunktet med flott utsikt østover og ned i Gjuvsgrendi. Fra vest så det ut som en kjedelig kul bare, men baksiden/østsiden er temmelig luftig og stupbratt. Jeg hadde naturligvis sett dette på kartet, og så det dessuten da jeg kjørte oppover på morgenen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra toppen Vest for Baksmett (1144) vandret jeg etter hvert nordover langs stupet på en fin rygg ned til et lite toppunkt. Dette partiet var helt klart dagens mest spennende.

© Nils Haugene

Deretter fortsatte jeg videre ned mot nord og tilbake på stien jeg hadde fulgt opp. I nederste del gikk jeg altså rett ned til veien som går til hyttene ved Pardisseter, og ikke den alternative, vesle stien jeg fulgte under oppstigningen. Til slutt ruslet jeg bortover veien og tilbake til bilen.

© Nils Haugene

Den gryende sårheten jeg hadde kjent i halsen hele dagen, var ikke bare et blaff. Neste dag våknet jeg med feberfølelse og skikkelig laber form, som varte noen dager. Deretter ventet 14 dager med hosting ...