Opphold i Evje, og følgelig kort vei til Storemyrknuten, særlig om (ikke helt oppdatert?) bil-GPS opptil flere ganger velger "ikke korteste og enkleste vei". Uansett "no big deal" og snart var jeg ved p-lomme Storemyrknuten. Sol og bris fra sørvest og 17 gr; mao perfekt turvær. Hadde lest josokbakke (Ole-Johann Jøsokbakke) sin turrapport, som hadde spekulert på mulig fordel av få bruke sykkel, bl.a. på grunn av tett vegetasjon med gress og strå. Som sagt så gjort; trillet sykkelen oppover det noe bratte partiet i starten forbi gården Røyland. Og tilgrodd sti var det til gangs, med det på Sørlandet allestedsnærværende gresset blåtopp, som bøyer seg til siden og effektivt skjuler stibunnen. Faste tette tuer med bjønnskjegg og meterhøy einstape gjorde jungelbunnfølelsen komplett. Uansett regnet jeg med at sykkelforhjulet ristet blodtørstige flått av stråene eller i alle fall gjorde dem såpass forfjamset at de ikke hadde åndsnærværelse nok til å hoppe på MEG. Eventuelle krypdyr antok jeg også tok de bena de ikke har; fatt og rømte stien. Lenger oppe var det mulig å sette seg på sykkelen, inntil en stein eller pedal stuck i en tue tuppet meg av. La fra med sykkelen da et skilt forkynte ca halvannen kilometer restdistanse til dagens kommunetopp. Mer oversiktlig sti her oppe, men en del opp og ned, på bra merket sti. På tørre lettgått sva siste stykket til toppen.
Inntok matpakke på toppen idet mørke skyer nærmet seg fra sørvest. Nettopp ankommet fra Vestlandet hadde jeg realistisk nok med meg regntøy, og selv om uværet ikke antok (Morten) Abel'ske proporsjoner, bøttet det godt ned og jeg kjente kulden på ryggen der jeg satt krøket inne i regnfrakken. Da skyllebøtten hadde gått over i mer drypp ga jeg meg i vei på nedturen, men de tørre svaene hadde nå blitt såpeglatte i slik grad at jeg skled; dog rimelig kontrollert, ned et par meter.
Bygen er på vei videre østover, tid for opptørking
Snart skinte solen igjen, og det ble en ny pause, denne gang for opptørking. Greit ned til sykkelen, fikk meg et svalestup over styret da forhjulet kilte seg i et lite bekkeløp, men med konsekvenser milevidt fra sist jeg hadde en tilsvarende ukontrollert manøver.
Syntes jeg begynte å få LITT tak på syklingen siste stykket nedover, men tviler på om jeg tjente noe særlig på mitt valg av fremkomstmiddel utover det rent psykologiske. En mer habil syklist enn meg (skal ikke mye til) vil muligens kunne ha mer nytte av tohjuling. Bortsett fra alt gresset og undervegetasjonen en grei og lett tur.
User comments