Higravtinden (13.07.2022)

Etter litt regn på natta og lavt skydekke på formiddagen, varsla yr.no et lite værvindu på ettermiddagen. Vi tok det med ro ved hytta til midt på dagen og satsa på å treffe værvinduet på Higravtinden, Lofotens høyeste fjell.

Det var fortsatt mye vind med tilhørende skyer i toppene da vi parkerte ved grendehuset på Eidet, hvor stien starter. Vi starta i rolig tempo oppover, mens vi sjekka værprognosene med jamne mellomrom. Vinden skulle avta med medfølgende oppklarning før et nytt skysystem skulle komme inn på kvelden.
Stien er god oppover den bratte fjellsida, så det var behagelig og snirkle seg oppover. Fortsatt en del vind over skogrensa og opp til renna, som vanligvis er fylt av snø til langt på sommeren. Her satte vi på stegjerna, og tok snøen fatt. Skydekket var blitt lettere, men det så ut til og være mye vind i toppområdet fortsatt. Inne i renna var det imidlertid lunere.
Der renna blir brattere høyere opp, valgte vi å unngå en bratt hammer og påfølgende bratt snø, ved å følge et tråkk opp til høyre. Tråkket førte oss opp i renner, rundt rygger og hjørner inntil vi omsider sto i skaret under toppryggen. Ikke den raskeste vegen kanskje, men god tid hadde vi, og brattsnøen føltes litt utsatt med stegjern uten fronttagger og manglende isøks. Omgåelsen kan forøvrig sees tydelig på GPS-sporet.
Vi hadde gått i gjennom tåkebanker på dette partiet, men da vi nærma oss fortoppen åpna utsikten seg, og vinden var ikke lenger avskrekkende. Fortsatte videre på labyrintruta bort til hovedtoppen. Glad jeg hadde lest meg opp om ruta her på forhånd forresten.
Det blei ei god pause på toppen for å nyte utsikten og øyeblikket. Ned igjen fulgte vi samme veien, med noen varianter mellom skaret og nederste snøfeltet, som var fint å skli på.
Det skya gradvis over. Vi traff værvinduet perfekt. En fin avslutning på sommerens Lofotentur.