Til Storehornet via Vindsnesrenna (25.06.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har besteget Storhornet [497 m.o.h.] på Godøya i løpet av de siste 10 årene, men jeg vil gjette på at det er et eller annet sted mellom 50 og 100 ganger. Jeg har oftest gått opp fra Alnes; sjeldnere enten fra Juv eller fra Gøymyrane. Én gang kløv jeg sågar fra Skagen lengst vest på Godøya, og rett opp til Rantane, før jeg fortsatte derfra opp på Storhornet (A Different Climb on the Godøy Island and Mount Storehornet). Stort sett har jeg imidlertid gått en av de "vanlige" traséene, og når man har gjort det tilstrekkelig mange ganger, blir det gjerne til at man søker nye utfordringer gjennom nye ruter og traséer opp.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg har mange ganger stått på parkeringsplassen ved enden av Alnestunnellen, og sett oppover på fjellet (bilde #1), og tenkt at det skulle vært moro å enten klatre eller klyve rett opp der. Problemet med en slik rute, er imidlertid at man ikke finner den beskrevet noe sted, og at man ikke finner ut hvor bratt det er før man faktisk har forsøkt seg på den. Så, denne dagen, mens jeg stod på parkeringsplassen, bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk. Det er ikke verre enn at jeg må klyve ned igjen, og gå den vanlige veien dersom det ikke går, tenkte jeg. Jeg la av sted over mose og lyng, men ganske snart ble terrenget mer som en steinur, slik at jeg måtte klyve fra stein til stein. Noe trær var det også, med nesten som små skogholt her og der; men ikke tettere enn at det fint lot seg gjøre å unngå å gå rett gjennom dem. Etterhvert tok både skogen og steinura slutt, og jeg kom over i et mer gresskledt og mindre ulendt landskap. Her økte jeg tempoet, men måtte fort redusere det litt igjen, for her var stigningen blitt brattere, så det var lett å bli anpusten.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Gressmatta jeg gikk på akkurat her, ledet rett opp til ei renne til venstre fra fjellryggen jeg hadde sett foran meg. Både ryggen og renna ligger rett ovenfor Vindsneset, og det gjør at det føles naturlig å omtale dem som henholdsvis Vindsnesryggen og Vindsnesrenna i en turbeskrivelse som denne. Her var det på en måte to alternative ruter som utpekte seg videre oppover. Det ene alternativet, slik jeg så det, var å gi seg direkte i kast med renna til høyre på bilde #5, mens det andre alternativet var å klatre opp langsetter vegetasjonen til venstre i samme bildet, og så komme inn på renna høyere oppe. Jeg valgte det første alternativet. Klyvingen opp her var imidlertid veldig annerledes enn det jeg har gjort for eksempel i fjellene inne i Rauma. Her var det det mose og gress, og det var litt vått overalt; og dette gjorde det litt mer vrient enn det er når man kan klyve i tørre fjellet. Til gjengjeld var det enkelte steder trær man kunne ta tak i, og løfte seg opp etter, mens man andre steder måtte bruke fingertuppene for å krave etter sprekker i berget som man ikke kunne se fordi de var dekket av mose.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Bakom den knausen man ser omtrent midt i bilde #5, ble renna litt mindre bratt; nok til at man nok hadde hadde kunnet gå der uten noen å holde i, hadde det ikke vært for at gresset var vått, og det var vrient å finne godt fotfeste. Man fikk imidlertid hjelpe til med hendene litt, og da lot det seg greit gjøre å ta seg gradvis oppover i renna. Høyt oppe i Vindsnesrenna kom jeg til en svær kampestein som lå tvers over renna, slik at det ble en slags hule innunder. Det ville ikke vært noe problem å klatre over eller utenom denne, men det så lettere ut å krype under, så jeg valgte dette siste (bilde ##7-9). Etter denne steinen, var det bare å gi på videre til man nådde toppen på renna. Den ender oppe på fjellryggen vest for Sloktindane, der stien kommer oppover fra nordsida av Alnesvatnet, og hvor det fra gammelt av har vært satt opp et sauegjerde, som skal hindre småfeet fra å gå seg utfor stupet.

Video 1: I hulen under en kampestein høyt oppe i Vindsnesrenna.

Video 2: Utsikt først nedover Vindsnesrenna, og deretter utover havet og i retning Alnes.

Ved toppen av Vindsnesrenna fant jeg stien som går videre oppover mot Storhornet. Stien deler seg i to bare et lite stykke høyere oppe, og her tok jeg den høyre stien, siden denne leder mer direkte oppover mot Storhornet. Oppe på ryggen som Storhornet er en del av, var det lagt ut svære oransje sekker med stein, som er fløyet opp dit med helikopter, og som skal brukes til vedlikehold/oppgradering av stiene her oppe (bilde #13).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter å ha vært bortom varden på toppen av Storhornet, vendte jeg tilbake den veien jeg var kommet opp, og fulgte samme sti nedover, bare at jeg nå fortsatte på stien videre nedover mot Alnesvatnet og Johan Skytt (en Trolltunge-lignende stein på kanten av platået der Alnesvatnet ligger). Mens jeg nå var på vei videre nedover dit, fikk jeg plutselig øye på en paraglider som stod på kanten av platået, klar til å hoppe. Plutselig kom et vindkast som fylte fallskjermen hans med luft, og så hoppet ham. Jeg fikk ikke telefonen fort nok fram til at jeg fikk filmet selve spranget ut fra kanten, men jeg fikk da i hvert fall filmet han i lufta ei stund mens han svevde frem og tilbake over Alneset (bilde #14 & Video #3).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra platået ved Alnesvatnet fulgte jeg den vanlige stien ned til parkeringsplassen ved Alnestunnellen, der jeg hadde bilen stående. Totalt tok turen 2 timer 50 min, hvorav knapt halvannen time som gikk med på å komme seg opp Vindsnesrenna. Jeg må uansett si at denne traséen levde opp til forventningene. Som bildene fra turen viser, bød turen på fabelaktig utsikt, i tillegg til at den som forventet også bød på utfordringer man ikke møter når man bare bestiger Godøyfjellet på vanlig måte.

Video #3: En paraglider på vei ned mot Alnes, fra kanten av platået der Alnesvatnet ligger [255 m.o.h.].