Sloko (25.06.2022)

Utgangspunktet for turen var todelt, jeg hadde aldri kjørt fjellovergangen mellom Numedal og Eggedal. Det er den siste skog- eller fjellovergang jeg ikke har kjørt i Buskerud. En konsekvens av dette er at jeg ikke har vært i terrenget her heller. Dette skulle avhjelpes med en fjelltur rundt Slokovatnet.

Jeg parkerte bilen i vestenden av vannet og startet runden med å gå opp på ryggen på sørsiden av vannet. Bilen ble parkert på ca. 930 moh., og fjellene rundt vannet strekker seg ikke mer enn snaut 1200 moh., så det ville ikke bli noen ekstreme motbakker. Det var riktignok en ørliten kneik å gå opp til Bjørnlifjellet, som var dagens første topp.
Man kommer raskt opp på snaufjellet og da blir terrenget veldig oversiktlig og lettgått. Varden på Bjørnlifjellet syns på lang avstand, så den kan fungere som ledestjerne, selv om det også går en god sti opp til toppen. Varden er stor og veldig forseggjort. Hadde egentlig passet bedre på en mer markert topp.

Veien østover fra Bjørnlifjellet mot Stortoppen er småkupert fjell-landskap med et par vann som bryter opp terrenget noe. Nå begyndte det, ukledelig nok, å pøse ned. Jeg hadde tøy så jeg i alle fall kunne holde overkroppen tørr.
Det var grei sti mellom Bjørnlifjellet mot Stortoppen også,men det gikk også en del andre stier på kryss og tvers. Jeg mistenker at de er skapt på grunn av moltemyrene som ligger tallrike i området.
Utsikten fra Stortoppen ble en god del forringet pga det dårlige været, så jeg gikk direkte ned lia mot hyttelandsbyen i østenden av Slokovatnet.

Det ble litt navigering mellom hytter før jeg var ute ved hovedveien, og kunne se på veien videre. Nå skulle jeg opp på fjellet igjen, dennegang på nordsiden av vannet. Her var det en solid kneik å forsere for å komme opp på snaufjellet igjen. Oppe på fjellet snudde stien mot vest, og jeg fikk synet av den neste toppen midt i fleisen, Hesteleinnatten. I likhet med på sørsiden av Slokovatnet er terrenget lettgått her, selv om det er mer stigning, i alle fall opp til Hesteleinnatten. Sti hadde vært unødvendig, men det går et tråkk opp til toppen, og jeg fulgte det.
Hesteleinnatten er turens høyeste punkt, og nå hadde regnet forduftet og solen begynte å titte fram, så det ble enklere å se det som ligger rundt. Særlig Haglebunatten er lett å kjenne igjen i øst. Ellers er det fjellandskapet mellom Haglebu og Tunhovdfjorden som dominerer i nord. Sørover ser man mot Trillemarka. Vestover så jeg ned på dagens siste topp, Slokoåsen.

Det var bare en kort tur ned fra Hesteleinnatten til Slokoåsen. Jeg kunne hele tiden se stien bukte seg fram gjennom all reinlaven som dominerer bunnlaget her.
Etter en ørliten bakke opp var jeg på toppen av Slokoåsen. Siden toppen lå såpass nærme Hesteleinnatten var det ikke store forskjeller i utsikten. Så jeg fortsatte bare stien ned lia til neste hyttegrend, og i sin tid ut på hovedveien igjen. Jeg måtte gå en liten kilometer på veien før jeg var tilbake ved bilen.