Kråkvasstinden (18.04.2022)

Hvorfor Kråkvasstinden?
Etter en miserabel vinter og en dårlig inngang til påska 2022 ble avslutningen så fantastisk som man kunne tenke seg. Egentlig var påska slutt da turkamerat Arild som hadde vært i syden rimelig desperat spurte om vi ikke kunne ta en dagstur ned til Trollheimen 2. påskedag. Med fantastisk vær var jeg ikke tung å be og vi klikka ut Kråkvasstinden en av klassikerne i sørøstre del av Trollheimen, mellom Storlidalen og Sunndalen.
Vi kjørte fra Trondheim i 8 tia og var klare til å begynne å gå 11-ish fra parkeringsplassen ved Ångardsvatn. Lett å oppdage på venstresiden mellom storlidalsvegen og vannet ca. 1 km fra der du når vannet.

Kråkvasstinden er en av de høyeste toppene i denne delen av Trollheimen. Startstedet ved Ångardsvannet ligger på ca 580 meter og med sine 1699 meter skal vi løfte 1120 meter, altså en av de “høyeste” lett tilgjengelige turene i Midtnorge. Innmarsjen er ganske lang så her er det mange som går på klassiske turski, fjellski og telemarkutstyr, men skal man ha dyp glede av nedkjøringen fra toppen må/bør du ha rando/toppturski.
Ellers er det som alltid i fjellet viktig å ha klær til forholdene + litt ekstra. Denne dagen var det så strålende vær at vi hadde alt for mye klær. Det ble kun T-skjorte og maks lufting på benklær ganske raskt.

Fra parkeringsplasen er det rimelig stor sjanse for at det er tydelige skispor eller rester av spor på skrå sørover over vannet i retning Sandøya og sandøysetra. Du fortsetter å følge sporene langs ryggen til høyre for Sandåa sørvestover.
Jevn stigning en lang stund, og når du passerer tregrensen er det bare å følge terrenget naturlig og mest sannsynlig fremdeles i tydelige skispor. Etterhvert vil nok sporene begynne å sprekke opp. Mange som vil ha en litt kortere tur trekker opp mot Lorthøa (1344) mot vest. Før man når helt frem til Sandåtjønna må man dreie mer mot sør og begynne å ta ut høyde opp den brede “veggen” mot Sandåfjellet (1636).

Vi trakk ganske langt inn før vi gjorde “brekken” mot sør. Da blir det ganske bratt og vi måtte traversere litt opp den bratteste delen av vestveggen mot Sandåfjellet. Vi så et tydelig spor oppe i “lia” som fulgte en jevnere skråstilt stigning fra nord mot sør. De måtte ha begynt å ta ut høyde mye tidligere enn oss. For turen opp kunne dette kanskje vært like lurt. På dette tidspunktet har selve Kråkvasstinden vært godt synlig en stund slik at det er lett å se hvor man skal sikte over kanten for å unngå å ta ut for mye høyde mot Sandåfjellet. Oppe på den første “toppen” er det en liten flat transportetappe langs vannet som på enkelte kart bare er merket med høyden 1446. Herfra er det også lett å se hvor den eneste farbare veien opp er, langs den relativt spisse ryggen mot sørvest. Den lille transportetappen er såpass at du må ta høyde for at fellene må på igjen på turen ned igjen også. Akkurat her møtte vi to karer som nettopp av den grunn like gjerne hadde tatt en liten bonustur ned den bratte østveggen mellom Kråkvasstinden og Roksdalskleva. Vi grubla på om vi skulle gjøre det samme da vi gikk opp den første ganske bratte og spisse eggen på første delen av selve hovedtoppen. Den store brede flaten ned for det som da var til venstre for oss så fristende ut, men det virket også urovekkende bratt.
Halveis oppe der det flater litt ut igjen før den siste kneika møtte vi en kar på telemarksutstyr. Det funka greit sa’n, men han følte seg litt som bambi på isen når han skulle ned. Rando/toppturski er nok tingen når man skal ned de bratteste delene av denne turen ja.

Vel oppe fikk vi et fantastisk utsyn. På en slik skyfri knalldag ser du godt de fleste av de ikoniske toppene i Trollheimen. Neådalssnota, Selveste Snota, Trollhøtta, Blåhøa. Toppene nedover mot Vinnufjellet - Tåga, Trolla, Dronningkrona og Kongskrona er det nok mulig å skille ut om du vet hva du skal se etter.

I slikt strålende og varmt vårvær er nedkjøringen også en sann fryd. Det finnes ikke det bakkemannskap som kan preparere en bedre bakke enn det moder natur hadde klargjort for oss denne dagen. Fast underlag med en 5-10 cm tykk silkemyk såle / nesten slush oppå. Vi tok den ekstra turen ned i dalen mellom kråkvasstinden og Roksdalskleva. På vei ned trakk vi ned mot høyre før vi kom for langt ut på ryggen. Der var det ikke så bratt annet at vi hele tiden så utgangen og bunnen. Makan til silkemyk nedkjøring tror jeg aldri vi har opplevd før. Det var absolutt verdt de ekstra ca 150 høymetrene vi måtte opp igjen før den lille transportetappen langs vannet (merket høyde 1446 på mange kart) før vi igjen kunne tippe ned en nesten like magisk nedkjøring mot løpet til Sandåa hvor vi kobla oss på den tydelige løypa ned mot Ångardsvatnet igjen.
Jeg var litt bekymra for at den siste relativt lange delen skulle bli litt kjedelig, men det var akkurat bratt nok til at det var en fin nedkjøring helt ned til vannet.

Kråkvasstinden langs denne traseen er en av de flotteste turene på ski i Trollheimen. Den lange innmarsjen gjør at du må beregne litt tid. Vi brukte nøyaktig 6 ½ time. Da hadde vi en lengre lunsjstopp på vei opp og brukte bra med tid på toppen til å se oss godt rundt og ta bilder.
Med den ekstra lille omveien registrerte jeg 1.268 høydemeter og vi gikk tilsammen 19,11 km. Altså en av de lengre og høyere turene du kan gå i Trollheimen. Arild er godt over middels trent, men jeg er en helt normal fyr sent i 50-åra med normal form - så dette er en tur for alle som er villig til å slite bittelitt.
I tåke og dårlig sikt skal man være forsiktig og oppmerksom på at det er snøoverheng over hele nordveggen. Du skal gå langs denne kanten frem mot toppen hele det siste stykket. Her skal man IKKE gå ut til kanten men holde god avstand - det er loddrett og langt ned! Det er umulig å vite hvor den reelle kanten er om man nærmer seg kanten fra sørvest. Utløser man et skavlbrudd her er det takk og farvel.
I sum en helt grei tur som ikke vil være noen utfordring for folk som har vært på litt lengre turer før - i alle aldre.