Variert og storslått til Norges høyeste øytopp (13.06.2022)  

Etter 3 fine kommunetoppbestigninger i Vesterålen med ikke fullt så fint vær hele tiden, vendte Knut Sverre og jeg (leiebil)snuten i retning sørvestlige Troms. Usikre værmeldinger for gjenværende potensielle kommunetoppmål i Vesterålen (les:Reinspælen) og også usikkerhet i forhold til snøforhold og atkomst gjorde at vi bestemte oss for et forsøk på multilistetoppen Langlitinden som er kommunetopp i Ibestad kommune og også Fastlands-Norge sin høyeste øytopp. Med litt godvilje lagt til grunn var muligens værmeldingene en aning bedre her enn lenge vest; men Yr og Storm skiftet prognoser nærmest fra time til time; ustabilt og usikkert mao; men uansett med antatt større sannsynlighet for å nå toppen enn hva vi vurderte ville ha vært tilfellet for Reinspælen. Grei kjøring til Stangnes like sør for Harstad hvor vi tok fergen over til Sørrollnes på Rolla. Kom i prat med en hyggelig mann på fergen som kom med den noe foruroligende opplysningen om at den undersjøiske tunnelen mellom Rolla og Andørja hadde kolonnekjøring og at det var lange intervaller mellom kolonnene. Dessverre var det ingen korrespondanse mellom vår ferge og kolonne, så det ble ca halvannen times venting i Hamnvik. Vi hadde således rikelig tid til å handle inn mat på Joker(Nord) butikken, og ble attpåtil påspandert gratis kaffe av en av de hyggelige ansatte på butikken. Helt tydelig at vi nå var godt nordaførr og på rett side av jovialitets/gjestfrihets-sirkelen; trivelig! Da vi endelig slapp gjennom tunnelen, var det et godt stykke å kjøre til parkeringen nesten helt innerst i Straumbotn. Været var bedre enn fryktet, med glimt av blå himmel innimellom; dog lå dagens mål skjult av skyer.

Fin temperatur og selv om nedbør tidligere på dagen var det langt fra den dryppende våte vegetasjonen vi hadde hatt på bestigningen av Burnestinden dagen før. Apropos vegetasjon; i starten gikk vi gjennom frodig høgstaudeskog som for et øyeblikk kunne lede tankene hen på sydligere breddegrader enn 68 gr N. Fin sti som slynget seg gjennom høyvokste stauder som skogstorkenebb, rød jonsokblom, turt, geitrams, kranskonvall, flere typer bregner, og fremfor alt; ballblom! Sistnevnte var i fin blomst, de andre helt i startgropen. Ikke rart gamle Troms fylke har valgt akkurat ballblom til fylkesblomst!
Slak fin stigning på nordsiden av Bjørndalselva før dennes nordlige løp ble krysset. Bratt mellom 300-500 moh hvoretter merket sti svingte vel 90gr fra en øst/nordøstlig retning til sørsørøstlig retning til vi var i nærheten av vestenden av Innerholvatnet. Deretter på fortsatt godt merket sti i siksak i terrassert fjellterreng opp sørflanken av bred markert fjellrygg nord for Innerholvatnet.
Vel oppe på ryggen hadde vi Langlitinden midt i mot; den kom og gikk i skylaget, men for det meste bra synlig. Matpause på fin stein på ca 800 moh
Herfra videre i snø, først et slakt parti men etter hvert gradvis brattere. Noe tunggått da snøen var relativt nyfallen, og sank etter hvert ned ca en skodybde eller vel så det.
Nå mere skyer og toppen forsvant i skyene, og det begynte å regne. Sjekket Storm.no, som forkynte at det skulle regne i vel en halvtime til; noe som viste seg å stemme ganske bra! Bratt og tung snøflanke siste stykke før toppen; heldigvis viste steinknausene vi siktet oss mot i toppen av snøflanken nettopp å være selve toppen.

Ikke så verst plass på selve toppområdet, med et loddrett stup som lurte i øst. Tidvis utsikt ned mot Astafjorden langt under oss, og vestover ned mot Straumbotn. Vi ventet en liten stund på at sikten skulle bli bedre, men da det ikke var noen vesentlig bedring å spore begynte vi å gå nedover.
Kunne stort sett benytte oss av snøfelter ned til 800 moh og selv om nevnte myke nysnø gikk dette atskillig raskere enn opp. Etter hvert noe lettere skydekke med med delvis oppklarning. Da vi endelig var nede ved Straumbotn var det godt å skifte og magen sa ikke nei takk til noen ekstra brødskiver heller. Kjøring tilbake til Harstad var uaktuelt; siste fergen fra Sørrollnes var så definitivt utenfor tidsrekkevidde, og vi planla å legge returen via Lavangen og Sjøvegan.
På smal og hullete vei ut Straumbotn og passerte Engenes hvor vi bare var nødt til å stanse for å bivåne; og forevige, en praktfull kveldshimmel i nord.
Med meg som sjåfør klarte heldigvis "logistikkoordinator" Knut Sverre å ordne overnatting i Tennevoll; greit å slippe to ekstra timers kjøring til Harstad.
Dette var en fantastisk tur i meget variert og vakker natur uten noen større vansker enn mange høydemeter, og som selv under de rådende forhold gis terningkast 5! Turen er herved anbefalt! Tusen takk til Knut Sverre for turfølge; og for 4 meget vellykkete toppturdager under midnattssolen selv med nokså variable forhold!