Tindetur fra Dulpetorpet (12.06.2022)

Motivasjonen for tinder på Finnskogen er sterk for tida, så nå hadde turen kommet til sagnomsuste Dulpetorpet, Dælpetærpe, Dølpetørpe eller hva de sier i nærområdet. Parkering ved kirka, som overgikk forventningene. Mye av dagen kom jeg til å følge Kirkestien.
Men først var det opp på Linberget. Tidlig bom - stinettet på detaljert kartutskrift var overhodet ikke i tråd med virkeligheten. Jeg havna inn på første og beste massetak og fikk en meningslaus sleiv før det neste grustaket, som var det jeg hadde ment å gå via. Nytt vegnett også på østsida av dette, men skogsvegen og traktorvegen vestover var der de skulle være.
I stedet for å følge et nettverk av slep, tok jeg rett opp høgstflata og så inn i eldre skau. Her blei det etter hvert veldig kronglete på grunn av enorme, tørre kvistfang på grana. Litt lenger øst på toppryggen var det såvidt plass til begge øra, så da fulgte jeg denne sona til topps. Skjønt topp, verken utsikt eller noe anna som kunne behage sjelen fantes.
Ned mot nord, og slepet var der jeg forventa det. Gjenfelling og toppbrekk på tvers av slep var gjennomgående, nesten helt ned. Så vel nede og klar for å gå mot mer tiltalende terreng i øst, var konklusjonen klar - med mindre en er manisk/patetisk sanker, kan en la denne stå.
Kirkestien tok raskt av, og nå fulgte jeg denne, til dels med flotte løpsetapper, helt til skogsveg som går mellom storgråbergene. Jeg tok av fra veg og inn på myrsystemet vest for toppen, så opp i middels tett skau før jeg sklei litt øst og kom opp på den store myra under toppen. Det mørkna, regn i lufta, og et tranepar letta med de mørke skyene som bakgrunn. Rasling med knappen som utløser noen av norsk fuglefaunas mest spektakulære villmarksskrik.
Ut av myra, inn i skauen. Enda en overgrodd topp med liten attraksjonsfaktor.

© Erlend Råheim

Nå var spørsmålet om jeg gadd å ta med vesttoppen. Det er et symbol på kartet som tyder på at 'det er noe der', men jeg glei forbi antatt utgangspunkt for raskeste veg i regnværet. Så slutta det å regne, litt varme blei gjenvunnet, og det var enda en sti som gikk til topps. Jeg bestemte meg for å bruke tida det tok, og snart var jeg ved et tretårn som hadde sett sine beste dager, men som ikke så direkte farlig ut enda. Herfra er det noe titalls meter til umarkert, utsiktsfritt toppunkt i rotete, glissen skau.
Turen opp i tårnet på veg tilbake var vel verdt. Utsikt mot de vanlige hettene og bergene, med litt ekstra drama i form av bygeskyer.
Så var det retur for alvor. Litt kald og næringstom la jeg i veg sørover, og heldigvis i bue i utkanten av det som så ut som den heftigste byga. Ca midtvegs krysser en en av Rotnas innerste kilder.
Så bedre vær og god tid til å lese lokalhistoriske oppslag ved kirka.

© Erlend Råheim