Vått og bratt til Andøys høyeste punkt (11.06.2022)  

Få timer etter strålende kveldstur til Snøkolla var vi klar for frokost i Sortland; værvinduet fra dagen før ville være over sent på formiddagen, og vi ville derfor ha tidlig turstart mot dagens tiltenkte mål Skrivartinden, kommunetopp i Andøy kommune. Kjørte til Forfjorden p-plass og startet det vi hadde lest var en kjedelig og tung vandring over det våte og myrete lendet i retning foten av Skrivartinden. Fortsatt strålende sol og ingen insekter og foran oss kneiste Skrivartinden bratt og innbydende..

Som ventet vått og sugende terreng og ingen ting gratis; heller ikke sti som vi bare stedvis fant i starten. Umiskjennelig kakling fra orreleik i skråmyrene til høyre for oss, og snart passerte vi grensen for Forfjordsdalen naturreservat. Reservatet tar sikte på vern av store intakte myrområder, gammel furuskog(Skandinavias eldste furutrær finnes her) og innslag av høgstaudeskog. Rikelig "droppings" fra elg, og på returen skremte vi opp flere elg som beitet i den frodige underskogen.
I stigningene opp til foten av fjellet skremte jeg opp en meget fertil rypemor bare to meter foran meg; ikke fritt for at jeg et øyeblikk også ble litt skremt.
Etter ca tre kilometers tung trasking i myr begynte det endelig å stige i retning foten av Skrivarinden, og etter spisepause startet vi den bratte stigningen opp vestflanken av Skrivartinden, først ved å benytte et snøfelt med relativt fast fin snø; det skulle vise seg at det tidsnok ble mer enn nok ur å forsere lenger oppe!

Bratt oppover, og gradvis brattere ble det. Etter snøfeltet et stykke med mosegrodde småknauser og jord/grusdunderlag før vi de siste 300 høydemetrene måtte forsere vedvarende bratt og tildels storblokket og stedvis løs ustabil ur.

Like før vi skulle ta til på den noe luftige toppeggen siste stykket mot toppen begynte det å regne.
I starten ikke så verst bred egg, litt lenger framme smalnet denne av et par steder og med vått lavdekket berg valgte vi i stedet å klyve opp et par klyvepunkter på venstre side av veggen, som under de våte forholdene var litt kinkige, men ikke veldig eksponerte. Vi kom oss uansett opp uten uoverstigelige vansker; heldigvis var det noenlunde sikt, selv om det ble mer og mer grått og disig rundt oss.

Med tiltagende regn oppholdt vi oss ikke lenge på toppen, og med forsiktighet kløyv vi ned eggen og med like stor grad av forsiktighet ned den bratte og løse uren. Litt raskere nedstigning siste del ned mot foten av fjellet, og særlig en av oss beveget seg meget raskt på oljebukse ned snøfeltet..
Returen til bilen ble en om mulig enda våtere affære enn fremturen hadde vært, med ubønnhørlig sip-regn og svusj-surkle for hvert steg og det meste var vått da vi endelig ankom bilen. Tusen takk til Knut Sverre for som alltid hyggelig turfølge, uten felles "pushing" og toppdrive er det slett ikke sikkert jeg hadde kommet meg på toppen alene under de rådende forhold! Tilbake på hotellet ble det sko og -tøytørking til den store gullmedaljen.