Norge på Tvers 2021 (23.07.2021)
Written by Affen (Arnfred Iversen)
| Map |
|
|---|
| Visits of other PBEs | Kvitfjellhytta (505m) | 23.07.2021 |
|---|---|---|
| Nedalshytta (780m) | 23.07.2021 | |
| Prestøyhytta (620m) | 23.07.2021 | |
| Ramsjøhytta (774m) | 23.07.2021 | |
| Schulzhytta (574m) | 23.07.2021 | |
| Sondalsveien Bom (200m) | 23.07.2021 | |
| Storerikvollen (769m) | 23.07.2021 | |
| Væktarstua p.plass (630m) | 23.07.2021 |
Advarsel: Sinnsykt mye tekst! Kun for spesielt interesserte!
Alle som har slumpet til å få barn vet at det å motivere avkommet til å frivillig bli med ut på tur tidvis kan være en real utfordring.
Det vanskeligste er ofte hverdags- og “lufteturer” i nærområdet, ofte til gjentagende (og dermed kjedelige) turmål.
Da er det ikke fritt for at det blir kloremerker i parketten når jeg sleper dem strittende ut døra.
Far: “Hva tror du om å gå Norge på tvers i sommer Tord?” (Spontant utspill, sagt mer på spøk enn noe annet)
Sønn: “JA!! DET hadde vert kult!”
Far: “Oi, såpass..?! Du er klar over at det er langt, og kommer til å ta mange dager??”
Sønn: “Jaaaa, men tenk hvor kult det blir å kunne si at man har gått Norge på tvers!”
Far: “....”
Det kan rett og slett virke som at dersom man skrur ambisjonene opp til 11, så blir det plutselig god stemning.
Vi var imidlertid realitetsorientert nok til ikke å sikte på turen hvor fedrelandet er på det bredeste. Vi begynte derimot å lete etter alternativer litt nordover hvor det smalner til, men hvor vi likevel kunne gjøre turen med en anstendig og respektabel innsats. Man kunne jo sånn sett reist til Sør-Varanger og jogga de 1580 meterne fra Bøkfjorden og ned til Russland på 10 minutter, “....but where’s the fun in that?” som de sier i Unaiten. Vi ble imidlertid fort oppmerksomme på at der er en etablert rute i sti-nettverket til DNT som er endel brukt til formålet. Her går man fra Trondheimsfjorden i Stjørdal og ender opp på Svenskegrensa i Tydal, ved Sylsjøen. Ruta er ca. 120 kilometer, hvorav nesten alt går i fjellet og med hytter i passelige avstander slik at vi kan gå med lett oppakning. Dagsetapper på alt fra 12 til 31 kilometer. Det høres bra ut for en 14-åring og hans gamle far med et vondt kne.
Det burde være realistisk å kunne gjennomføre, men samtidig er det overhode ikke gitt at vi skal klare det. Med andre ord helt perfekt.
It’s on!
Ettersom første etappe på ruta vil innebære et par mil langs vei, så legger vi hodene i bløt etter en alternativ løsning. Vi finner ut at dersom vi bruker sykler så kan vi sette dem igjen oppe i Sondalen. Det blir litt ekstra pes å frakte dem, samt en ekstra svipptur med bilen etter endt tur for å hente dem, men alt er bedre enn trasking til fots langs bilvei, så sånn blir det.
Vi reiser nordover til Trøndelag en dag i forveien og rigger telt i Sondalen for natten. Her legger vi også igjen sekkene våre i et lite skogholt før vi kjører tilbake til Stjørdal morgenen etter. Her setter vi igjen bilen og vi tar den obligatoriske dyppe-tåa-i-fjorden-seansen for å markere at turen er i gang. Vi sykler ut av sentrum, forbi flyplassen og over den fine lille broa ved Prestmoen. Videre følger vi den gamle og mindre trafikkerte veien som går på sørsiden av Stjørdalselva. Der elva Sona kommer ned tar vi av oppover Sondalen. Vi bytter syklene med sekkene og tar fatt på stien oppover mot Kvitfjellhytta, målet for dagen. De beryktede trønderske myrene lar ikke vente på seg, og det går ikke mange minuttene før det surkler godt under skoene. Myrlent underlag til tross, så er det et nydelig terreng. Masse fine bekker og små tjern it spredt furuskog. Skogen bugner også over av årets bær. Vi plukker først en del blåbær, før vi går over til Multer når vi kommer litt høyere opp.
Kvitfjellhytta ligger lunt og idyllisk til i skogen. Det er en hytte av den gamle og sjarmerende sorten. Dagen begynte med regn, men så fort turen var i gang var det opplett, og nå er vi blitt velsignet med fint og varmt vær. Vi sitter ute med middagen og en kjele kaffe. Til og med junior drister seg til å prøve seg på kaffen. Han mener det er på tide nå som han er på en såpass gjev tur. Jeg har ingen motforestillinger.
Etter en sammensatt og lang dag i går så er dagens etappe av det snillere slaget. Med sine 12 km er det den korteste på hele ekspedisjonen. Rett nok er en stor del av etappen i myr, men likevel. Været er nå sol fra skyfri himmel, så det skal mer til for å legge noe demper på stemningen. Det er helt absurde mengder med multer langs stien. Vi spiser nærmest kontinuerlig der vi går, men tar likevel med hver vår breddfulle kopp med bær til lunsjen. Siste del av etappen tangerer inn i Skarvan massivet og i Skarvan og Roltdalen Nasjonalpark. Vi tar varmlunsjen på Gråfjellet 817moh. med et fantastisk panoarama over Selbu.
Siden dagsetappen var relativt kort er vi tidlig fremme på Prestøyhytta. Denne hytta er virkelig en perle, fritt beliggende oppe i fjellsiden med vidstrakt utsikt nedover mot naturreservatet rundt Stråsjøen og omegn, med buktende elver og myrer. Hytta er bygget litt ut senere år og har fått en stor terrasse mot sørvest hvor man virkelig kan slikke sol på dager som denne. Vi har hørt rykter om en idyllisk badekulp i den nærliggende elva, og finner denne ganske så kjapt. For et paradis...! Med 25 grader i skyggen her oppe på fjellet så har vi det som plommen i egget. Det blir en ny ettermiddag med soling, kaffe og sjokolade.
Ny dag og ny etappe. Takk og lov for tuben med solkrem! Igjen så blir vi bakt i sola hele dagen fra vi går ut døra om morgenen. Er det mulig å være så heldige med været? Nå går vi dypere inn i fjellet og nasjonalparken, og utsynet tilbake til sivilisasjonen forsvinner. Det er idyllisk langs Øyelva. Oppe ved Høystakktjenna tar vi lunsj og noen kast med fiskestanga. Overgangen langsetter Høgfjellet er fin og det blir enda finere når vi omsider bikker nedover og får utsikt ned mot hjertet av Roltdalen. Nede i småskogen står lufta bare å dirrer. Det må være langt over 30 grader. Bare 500m fra dagens mål på Schulzhytta så får junior en aldri så liten nedsmelting. Han er dog mer opptatt av han ødelegger den gode stemningen! Jeg forsikrer han om at det er lov å vise svakhet under rådende forhold, og vi blir enig om å gå til mål. Vel fremme feirer vi med kalde drikkevarer. (Red.anm: Solo for dem under 18 år)
Schulzhytta må være blant de mer autentiske og idylliske av DNT sine betjente hytter. Her er det virkelig historisk sus i de gamle laftede tømmerveggene. De har heller ikke falt for fristelsen til å modernisere. Her er det heldigvis ikke noe Diesel-aggregat som står og hamrer dagen lang, og således ikke innlagt strøm. Alt av arbeid for betjeningen er ytterst manuelt. Kudos til kokken!!
Når man da slår opp de sidehengslede vinduene oppe på soverommet, hvor det norske flagget vaier i vinden utenfor med storslått natur som bakteppe, så er nasjonalromantikk-barometeret makset helt ut.
Fra Schulz er det duket for kanskje den fineste etappen hittil. Vi krysser brua over juvet til elva Rotla, og tusler gjennom bøene på Svenskmoen hvor det går hester og gresser. Dalen oppover i retning Ramskardet er vanvittig fin. Vel og merke så lenge man ikke ser tilbake mot vest der Stokkfjellet Vindmøllepark står som et grelt eksempel på alt som er feil med Norsk energipolitikk. Fongen kneiser mot sørøst og der stien tangerer elva Ramåa tar vi en lengre rast. Elva sildrer forbi mens vi gafler inn blingser fra ferske grovbrød med setersmør og brunost, som vi smurte stabler av ved frokosten på Schulzhytta. Usikker på om jeg noensinne har spist en bedre nistepakke. Vi begynner å gå videre, men bare etter et kort stykke så kommer vi til et lite navnløst vann (849moh) som er veldig idyllisk. Det er grunt og bunnen ser fin ut for vading. Ved litt dypping av bein så blir det fort konstatert at det er meget fin badetemperatur, så da blir det ny pause og et lengre spa-opphold her. Vi har ingenting som haster. Resten av etappen, over Ramskardet og videre ned til Ramsjøen og Ramsjøhytta er en ren parademarsj. Herlig lettgått.
Hyttetunet her ligger idyllisk til i sørøst-enden av Ramsjøen. Hytta er av den gamle sjarmerende slaget. Det bygges ny hovedhytte, og grunnmuren er nylig blitt støpt når vi er her. Skal visstnok stå ferdig neste år (2022) Følgelig er det sikkert ikke blitt spandert så mye vedlikehold på gammelhytta siste årene. Været er uansett så premium at vi tilbringer all tid ute. Det blir mer bading, og etterhvert så blir middag og kaffe inntatt ute i sola. Vi prater med et par eldre herremenn som kommer innom. De har vert på Fongen og vil ha seg en liten pust og litt mat før de går siste stykket ned til bilen de har stående i Skarpdalen. De synes ikke de sammenklemte brødskivene med svett gulost smaker like godt når vi sitter og gulper ned ei velduftende gryte med Erter, Kjøtt og Flesk doblet opp med et par pakker boil-in-bag ris. De takker likevel høflig nei til tilbudet om å få smake litt. Tord svinger stanga på kveldingen når sola er på hell og får på land et par små steikefisk. De blir selvsagt tilberedt til kveldsmat. Solnedgangen setter fyr på hele himmelen. Nok en helt fantastisk dag er til endes.
Den neste dagen har vi sett for oss blir mer av typen transportetappe. Terrenget ser litt kjedelig ut på kartet. Men feil kan man ta. På Skarpdalsvollen er det definitivt idyll og videre gjenneom den lange og antatt “kjedelige” Sankådalen er det faktisk ikke så kjedelig likevel. Rundt halvveis tar vi en lang rast i skogen og sover et par timer i lyngen mens humla suser. Det er lettgått på god sti og vi sluker kilometer. Før vi aner det er vi på kjerreveien siste stubben inn mot Storerikvollen. Vi er ute av skogen og landskapet åpner seg opp. Esandsjøen brer seg utover og Sylanmassivet kneiser i det fjerne. For første gang på turen er Sverige i sikte!
Det pittoreske Setertunet på Storerikvollen er akkurat så idyllisk som ryktene vil ha det til. Hestene til familien Dyrhaug gresser i innhegningen og bjellene på geitene akkopagnerer de visuelle intrykkene perfekt. Ordentlig husmannskost kommer på bordet til middag. Appetitten på kjøttkaker er det ingenting å si på, og vi spiser til vi er flaue. Den lange formiddagshvilen til tross, vi sovner momentant vel oppe på rommet.
Å gå denne turen gjennom Trøndelag uten regn er nærmest som utopi å regne. Nå er vi på den sjette dagen, og fremdeles er det sol fra skyfri himmel. Helt utrolig! Værmeldingen for dagen gir likevel et varsel om mulig tordenvær mot ettermiddagen. Vi starter derfor litt ekstra tidlig. Dette er også turens lengste etappe med sine 24 kilometer. Far har for lengst skrinlagt ambisjonene om å legge turen innom Storsylen for å få seg ei nål på turen. Dette er en tur på junior sine premisser, og det ville være synd å ødelegge den gode stemningen. 24 kilometer er uansett anseelig i seg selv. Artig med hengebrua over Djupholma. Til forskjell fra i går hvor vi gikk i skog så går vi nå i et storslått åpent landskap med en vanvittig utsikt hele veien. En utrolig fin etappe, og kilometerne kommer enkelt som bare det.
I det vi passerer Sylmassivet så smeller det plutselig. Bokstavlig talt som lyn fra klar himmel så former det seg uvær i fjellet nærmest på minutter. Før vi vet ordet av det så kommer en vegg av vann. Skalljakkene som ikke har vert i bruk hittil på turen ligger såklart i bunn av sekken, og blir gravd frem i en fart. Styrtregnet varer i maks 7-8 minutter, før det er over like fort som det kom, og vi er tilbake til sol og pent vær. Herlig med en liten skylling!
Nedalshytta har en del mer turisthytte-preg, og ikke i nærheten den samme sjarmen som de eldre hyttene vi har besøkt ila. uka. Det er da uansett ikke feil å sette seg i peisestua med litt kalde drikkevarer og spille kort, mens såre føtter leges etter et betydelig antall kilometer. Vi reflekterer over at det nå kun er sjarmøretappen igjen bort til svenskegrensen og dermed endt tur. Ingen av oss er umiddelbart sikker på om det er positivt eller negativt at turen går mot slutten. Man kommer definitivt inn i en “langtur-boble” hvor livet bare dreier seg om å eksistere og om å forflytte seg. Det er fantastisk.
Det er siste dag. Vi bestemte i går at det blir å avslutte turen på grensa. Alternativet var å fortsette fra grensa gjennom Skardsfjella, over Skarddøra og ned i Stugudalen. Det hadde i såfall blitt en tung etappe på noen og tjue kilometer og med 300 positve og 500 negative høydemetere. Istedet blir det bestilt en bil som vil plukke oss opp og kjøre oss til Væktarstua Hotel.
Det er et drag av andektighet de siste meterne mot mål. Takknemligheten for å kunne få gjøre en slik tur sammen er stor. Ikke bare det å gjøre det, men å gjøre det i god stil og med utelukkende god stemning hele veien. Slett ingen selvfølge. Avkommet kunne fort ha villet ta livet av faren underveis, og motsatt, men det slapp vi da altså.
Vel nede i Stugudal stikker vi på den lokale grill-restauranten borte i sentrum og spiser elgburgertallerken, før vi raner Joker’n for sjokolade, godteri og potetgull. Resten av kvelden ligger vi på hotellrommet og ser på OL-sendinger fra Tokyo på TV’n. Grytidlig morgenen etter hopper vi på bussen som tar oss via Selbu tilbake til Stjørdal og bilen. Det er fornøyde karer som kan kjøre hjemover etter en tur som har vert en ubetinget suksess. Pitstop i Trondheim for å urbanisere oss litt.
Film fra turen, landskapet, hyttene, oppturer og nedturer, kan sees på Vimeo:
https://vimeo.com/manage/videos/581617646
User comments