Mælefjell (05.06.2022)

Slåkådalen, og i dag har det tydeligvis vært for mye å tenke på i pakkefasen. Terrengskoa ligger igjen på golvet, og Adidas Charlottenberg Edition, for lengst degradert til transportsko og med elendige terrengegenskaper, må igjen trå til. I det intense solskinnet er jeg heller ikke åndsnærværende nok til å innse at skyggelua tross alt er i løpesekken. Så, dårlig terrengsteg og svidd skalle.
De første par kilometrene er det først et insane kloppsystem i impregnert, ikke bare i myra men også kryssende over rabbene. Om det er en skadelig dose Møllers tran eller et middels hensiktsmessig utviklingsprosjekt som har levert dette, vites ikke. Treklopp er fint, men alt med måte.
En sti tar av ved brua over elva fra Slåkåvatnet, og den leder til et hyttifisert stølstun. Videre derfra kan en nok finne en sti litt innover den nordgående dalen, men jeg fant den ikke. Flanken mot Mælefjell sør så fin ut, så over bekken og oppover.

© Erlend Råheim

Litt myrlendt opp til skoggrensa, så over på ryggen og etter hvert til topps på Steinfjellet. Jonsknuten, Skrim og nærliggende Lifjell er kjente holdepunkter, men forøvrig er det den ganske vanlige konturlause Telemarksutsikten, der du ser tusen fjell men ingen som står ut (ok, Gausta). Hvis en liker havet, kan en få drømmer av å se mot sør her, der høgda på blånene avtar mot Sørlandskysten via store mengder av fjell og åsen.
Lite tvil om vegen videre. Det er blokkmark, det gikk sakte, og jeg gadd ikke å gå mot den vestre toppen. Så ved å runde den lave ryggen en kilometer lenger nord, kom jeg til snøfelter mot øst og tok meg helt ned til vatna som ligger som baljer i et tau i dette dalføret. Så enkelt til topps. Og der var det folk!

© Erlend Råheim

Jeg valgte ruta nord og øst for vatna på returen. Ryktene om en sti var overdrevne, så det var bare mellom ryggene lengst sørøst i massivet at jeg fant sauetråkk som hadde en viss nytte. Mælefjell er villmark!
Nede i dalen holdt jeg meg lenge på sti som går parallelt med Klopporama Gigantomania. Jeg blei enda sterkere i trua på at dette, i en slik skala, er et naturinngrep snarere enn et hensiktsmessig tilretteleggingstiltak. Rart, da dette området er prega av mindre brautende hytteutbygging enn de fleste andre områder der slikt foregår.
Tindeekspressen koser seg i utforbakke, pakker to prosent ny kapasitet inn i batteriet, og ved veis ende framstår en lang dagstur som ei vel verdt investering.