Bakerste Storgrovhø og -tinden fra Ytterdals- til Geitsætra (04.06.2022)
Written by Kaare_70
| Map |
|
|---|
| Ascents | Bakarste Storgrovhøe (2,259m) | 04.06.2022 |
|---|---|---|
| Storgrovtinden (2,229m) | 04.06.2022 |
Dag 1 av pinseturen 2022.
Årets pinsetur i Jotunheimen, nr. 16 på rad (inkludert fjorårets besøk på Jostedalsbreen ifm. Kristi himmelfart), var lagt opp som en samletur for undertegnedes 2000m pf≥30m liste. Da flere av toppene ville være lett tilgjengelige fra Geitsætra i Leirdalen, ble turen lagt dit. Fredags kveld etablerte vi derfor leir med lavvoen i makelig gangavstand fra bilen, like sør for vegbommen. Det var meg, kameraten og sønnen hans, og dermed veldig sporty av kameraten å stille opp som «guide» enda en gang, ferdig med samme toppliste som han er.
Første turdag var hovedmålet Storgrovtinden som jeg typisk nok satte igjen da vi var på Storgrovhøene i 2016. Planen var å gå fra Ytterdalssætra via Heimre Illåbre med retur om Illåbandet og enten Nordre eller Søre Illåbre. Jeg hadde nemlig også satt igjen Vestre Bukkeholdstind V4 ifm. turen vår over Bukkeholstindane i 2017, for den gang var det V2 og V3 som stod oppført med pf≥30m.
For optimal logistikk var sykkel medbrakt for å kunne trille ned de 4 km fra leiren til bilen. Vi kunne derfor kjøre ned til Ytterdalssætra og parkerte like innenfor betalingsbommen der. Vi startet i ypperlig vær med skiene på sekkene i 08-tida og fikk en rolig stigning opp mot dalen der Heimre Illåbre ligger. Vel oppe i dalen, like under bratte Hærahaugane, fikk vi flott innsyn mot brefronten og de massive dalsidene flankert av Skardstind og Storgrovhøene. Etter snaut to timer på tur passet det godt med en god pause her, og seler ble tatt på for brekryssingen.
Videre innover mot brefronten hadde det gått noen veldige ras på sørsida av dalen, og vi valgte å krysse over rastungene. Senere traff vi en hyggelig svenske på truger, som vi også hadde truffet like etter turstart. Han kunne fortelle at rasene hadde gått samme morgen, som skavlbrekk fra toppen av sørsida, og at det var snøballer store som små biler som hadde rullet helt ut på flaten. Rasene må altså ha gått maksimalt en times tid før vi passerte; ikke så rent lite til ettertanke, det!
Vi kom oss opp på breen og krysset i taulag over til nordsida av dalen. Her ble det en kort skibæring over sidemorenen før den jevne, men meget dryge oppstigningen mot Bakerste Storgrovhø. Her stod vi ved varden for andre gang kl. 1230, etter 4 ½ timer med en god pause. Og det er litt av en lønn man får for strevet her oppe; utsikten over Storjuvbreen og de fem omkringliggende stortoppene er enestående, og ikke minst mot mektige Skardstind og den forrevne eggen imellom.
Etter enda en god pause ved varden tok vi på oss stegjern, hjelmer og vindtette klær for turen ned på denne eggen og Storgrovtinden. Kameraten hadde vært der under liknende forhold i 2016 og visste godt om rutens crux. Nå hadde det tatt seg opp med litt vind, og dessuten var store deler av ruta dekket av nysnøen som kom for et par dager siden. Det ble derfor nødvendig med to rappeller ned i skardet, hvorav den øverste neppe er nødvendig på tørt sommerføre. Vel nede i skardet var det såpass sterk vind at vi endatil måtte sikre tauendene for returen.
Videre sørover eggen er det en småbratt kneik på 6-8m, som under de rådende snøforholdene krevde litt psykehjelp for undertegnede. Men opp til toppvarden på Storgrovtinden kom vi, en times tid brukt på 225m i luftlinje fra hovedtoppen. En flott og lite besøkt tind, så får vi se om den opprettholder sine 30m pf i framtiden.
Etter nok en times tid og til sammen sju timer på tur, var vi tilbake på hovedtoppen i 15-tida. Mens de andre fikk med seg Fremste Storgrovhø, fant jeg vegen ned mot Heimre Illåbre hvor vegen skulle gå videre helt opp til bandet mot Storjuvbreen. Nede ved sidemorenen hvor det ble enda en pause, traff vi en annen gruppe som skulle samme veg som oss. De hadde kommet fra Juvasshytta via Porten, og vi kunne følge deres spor opp det relativt bratte partiet mot bandet hvor vi stod for tredje gang kl. 1720.
Det gikk greit rundt Søre Heimre Illåbretind og over Storjuvbreen. Det hadde skyet helt over, og skodda hang over de aller høyeste stortoppene, men det var ennå god sikt. På Illåbandet likte i alle fall jeg dårlig at det var en skavl langs hele bandet, og det blåste dessuten rent utrivelig. Men kameraten fant en mulig nedgang, og så fikk vi vasset oss ned gjennom det bratteste partiet av urda før vi kunne ta på skiene og renne ned mot Nordre Illåbre. Her var vi godt kjent etter turene våre til Skardstind og Ymelstind sommeren 2019.
Her i 1830-tida måtte vi ta valget om vi skulle få med oss Vestre Bukkeholdstind V4 med retur ned Søre Illåbre, en omveg på mange timer og 4-500 ekstra høydemeter. Men mine bein var allerede tomme etter alle motbakkene, så det ble enkleste retur langs Nordre Illåbre i stedet. Etter ny matpause ved brekanten rant vi ned til våren og fant tilbake til lavvoen langs den velkjente sommerstien nedenfor Raudhamrane. Tilbake her etter om lag 18 km, 1750 hm og 12 ¾ timer på tur ble det deilig suppe med pølsebiter etter at undertegnede hadde syklet ned etter bilen. En flott runde rundt Skardstind var gjennomført, og den celebre Storgrovtinden i boks!
User comments