Roholtfjellet (04.06.2022)

Roholtfjell har vært et mål lenge. Jeg var forbi en gang for to år siden, men droppet fjellet til fordel for et lavere siden formen ikke var all verdens da. Nå er formen på plass, og da var det dags å prøve.

Jeg kjørte til Heia, midt mellom Kviteseid og Vrådal. Derfra går «normalruta» opp til toppen. Det er et stykke innmarsj, før en begynner på selve fjellet, men det gir en mulighet til å «gå inn» kroppen i noen slakere bakker og i et behagelig terreng.

Det går stier på kryss og tvers til å begynne med, så det er greit å holde et lite øye med kart eller GPS. Selv om stien både er rødmerket og skiltet , er det lett å gå feil.
Terrenget er behagelig med myrer og furuskog. Og de nakne berga som dominerer høyere opp i fjellet, dukker sporadisk opp lenger nede også.

Etter å ha gått snaue 5 kilometer, står vi ved foten av fjellet. Herfra er det drøyt kilometer´n opp til Austre Roholtfjell. Og nå blir det bratt. Den merka stien går opp et søkk, hvor man i stor grad unngår å gå på nakent berg. Å gå på berga kan være et alternativ i pent vær, men bør unngås om det er vått.

Siste kneika opp mot toppen må hendene også tas i bruk. Klyving er uungåelig, men det er lagt ut tau i de verste passasjene.

Oppe på toppen er det en varde, og utsikt i alle retninger. Det ligger mange spennende fjell rundt i området. Tror jeg må en tur tilbake senere i sommer.

Tilsynelatende er Austre Roholtfjell det mest besøkte turmålet på Roholtfjell, men det er ikke det høyeste. Den rangen har Vestre Roholtfjell. Jeg måtte naturligvis bort dit også. I luftlinje er det vel en kilometer, eller noe rundt det mellom toppene, men det er mye nedover før det blir oppover igjen. I det minste var det greit å gå, særlig nedover til skaret mellom toppene. Der gikk jeg på berget. Oppover til Vestre Roholtfjell var litt kronglete men ikke noe stort problem.
I praksis samme utsikt herfra også som på den østre toppen.

Tilbake igjen gikk jeg samme vei jeg kom opp. Jeg kjente den turen ned i knærne da jeg kom fram til bilen, men kroppen forøvrig var lett og fin. Litt uventet var det, med tanke på hvor mye stigning det hadde vært på turen. Kanskje jeg er i ferd med å finne formen?