Arktisk Åsnes (29.05.2022)

Åsnes, med sine hetter og sin klint. Formen på noen av disse kan holde liv i drømmen om at det ligger fjell der en bare skulle ha åser i følge allmenn oppfatning.
I dag var det på tide å sjekke ut Åsnes' nordligste hjørne. Turen begynte vel egentlig da navien sendte meg forbi avkjørsel Gravberget, over Vermunden og inn på en lang skogsbilveg langs grensa. Inkludert ei bomavgift som jeg ikke hadde trengt å betale ved å kjøre til den aktuelle brua over Flisa.
OK, sånn blei det. Parkering i skogvegkryss ved ei lita hytte, sykling et par kilometer til 'DNT Juvberget', et flott sted som en bare får håpe DNT greier å vedlikeholde.
Innafor Nordre Juvberget går sykkel i skydd bak ei gran, og i det jeg lurer på om jeg skal kutte opp skrått nordvest, dukker skiltet med 'Hetta' opp. Utydelig sti, men grei å følge. Bortsett fra i toppartiet, der den objektivt går i oppløsning. Men bevæpna med o-kartkvalitet på denne delen, er det lett å finne høgeste punkt.
Her er det ikke mye å se, men i sørskråninga åpner landskapet seg. Her ser en såvidt Juvberget gard, foran et vidstrakt Finnskoglandskap, hetter og berg, mot sør og øst.
Nå til den 'svenske hetta', som er mye mer primær enn den opprinnelig inntasta verdien - det ligger ikke noe Stora Svenska Berget som dominerer den. Det gjør den helnorske hetta, og skaret ligger på 555-560 meter.

Så ned, innom bilen for å skifte til sykkelsko og ta på hansker. Det er kaldt for mai, bare ca 10 grader, litt regn i lufta, og når bygene tetter seg til får en nesten fornemmelse av sludd.
Ned til brua over Flisa. Jeg gleder meg til å presse noen kilometer med asfalt, men det paradiset kom ikke Adam til. Akkurat i det skogsvegen munner ut, går 'hovedvegen' over til å bli grusveg, til dels med utmattende rullegrus.
Men etter monotone kilometer med dette dekket, er det endelig skogsveg og stigning opp til Høgsjøberget-bruket. God Finnskogstemning. Så måtte jeg sjekke kart for å finne ut hvor stien mot toppen på berget går. Langs gjerdet rundt innmarka i sør, og så diffust over et foryngelsesfelt.
Toppen er utydelig, og det er ikke umulig at høgeste punkt er i ei maurtue. Ned igjen til sykkel

Rask skyss ned til Gravbergvegen, noen kilometer sørover, og så følelsen av uendelig skogsveg innover mot Lindberget i tiltakende regn. Det går opp for meg at Lindberget blir dagens siste tind. Noen energibarer og litt stillstand får fokus på plass, og jeg fortrenger den lange, monotone motbakken jeg tråkker i ved å glede meg til pinsehelga og fable om mulige turer.
Toppen er diffus, så jeg reker rundt innafor hele området omsirkla av 600-meterskota. Jeg sykla til venstresving, som er det punktet hvor veg er nærmest tind. Men det er å anbefale å sykle/gå/springe (tinderånere som kjører bil opp her og så krediterer seg bestigning skal rimeligvis ikke ha råd om noe som helst) helt inn, og så følge et premium høgstslep til det går ut på flata. Så tar en toppen mot ca rett sør. Det gir en mye finere inngang og er knapt lenger i tid.

Utforkjøring i tiltakende regnvær. Kjenner at jeg gjør grimaser - en viss solskinnsturmentalitet har sniki seg inn i de seinere tiår, men når jeg stiller meg spørsmål om jeg faktisk kjenner kulde- og fuktighetsfølelsen ubehagelig, så er svaret 'nei'. Det er kriteriet 'fint vær' som ikke er oppfylt, og ikke så mye mer.
Den slakke bakken fra Flisa og opp til Tindeekspressen føles seig. Jeg kaster inn håndkleet passe fornøyd og starter returen, på Gravbergvegen denne gangen..