Til Skolma og Sneldelida på Hareidlandet (07.05.2022)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

I begynnelsen av mai måned er det som regel fortsatt mye snø i fjellet i indre strøk, og det visste vi at det også var i år, så vi (jeg og Dag) bestemte oss for å ta en tur ute ved kysten denne dagen; og da falt valget på Hareidlandet. Vi kjørte til Sulesund, og tok ferja over til Hareid, og derfra kjørte vi så ut til Brandal; hvor vi tok av fra hovedveien, og fulgte en smal sidevei oppover Ytredalen så langt opp som veien gikk, dvs. opp til Øvrebø, hvor vi parkerte. Fra Øvrebø gikk det en slags traktor- eller skogbruksvei (Bilde #1) omtrent opp til ei seter. På kartet står denne kun angitt som Sætra, men jeg har i et foredrag om seterdrift på Hareidlandet, som ligger tilgjengelig i pdf-format på nettet, sett den omtalt som sætra i ytre dalen; og der er den samtidig også angitt som knyttet til Brandal. I denne turbeskrivelsen omtaler jeg den litt om hverandre som Brandalsætra og Ytterdalsætra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ved Ytterdalsetra kommer man først opp til en gammel steinmur, som står igjen som en ruin etter en seterstøl fra tidligere tider (bilde #2), men like bortenfor står også ei lita rød stue (bilde #20); men stien vi hadde tenkt å følge oppover mot Grøthornet og Skolma, tok opp i skogen like ved den gamle ruinen, og dermed gikk vi aldri bort til den røde stua da vi var på vei opp på fjellet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Stien vi fulgte i starten var rød-merket og grei og fin å følge. Den gikk først gjennom skogen et lite stykke, men kom så opp på snaufjellet, og fulgte da dalføret mellom Grøthornet og Signalhornet et stykke oppover. Stien snoket seg frem til Tverrelva; en bekk som følger det samme dalføret fra Grøthornvatnet [500 m.o.h.] ned til Ytterdalselva. Vi fulgte Tverrelva ca. 200 meter, og kom så til et veiskille, hvor stien delte seg i én sti til venstre som gikk oppover mot Signalhornet [627 m.o.h.], og én (til høyre) som fulgte Tverrelva videre oppover mot Grøthornvatnet og Skolma [635 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi fulgte sistnevnte sti videre oppover. Etter nok et par hundrede meter krysset den Tverrelva, og her passerer stien ganske nær opptil Grøthornet; så her et sted forlot vi stien og la kursen rett oppover mot toppen av Grøthornet (bilde #4). Nå bar det oppover gjennom lyng og mose et stykke, men gradvis ble grunnen mer steinete, og ikke lenge etter var vi oppe på toppen (bilde #5), og derfra var det upåklagelig utsikt, selv om det ikke akkurat var skyfri himmel denne dagen (bilde## 6-8).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Grøthornet la vi så kursen mot Skolma [635 m.o.h.]. I dalføret mellom Grøthornet og Skolma lå Grøthornvatnet, og vi måtte jo nødvendigvis gå enten til høyre eller til venstre for dette. Det var ikke vanskelig å se at det ville være en omveg å passere vannet ute til høyre, så vi siktet oss inn på sørvestre ende av vatnet, der Tverrelva har sitt utløp. Nede ved vatnet krysset vi så over Tverrelva, og her fant vi igjen stien opp til Skolma, og fulgte den opp til topps (bilde #9). Også herfra var det fin-fin utsikt (bilde #19), men spesielt utsikten mot Ålesund var nok hakket bedre fra Grøthornet, fordi dette er nærmere. (Men fra denne vinkelen ser man først og fremst Tueneset og baksida av Hessa, så det er ikke et fjell man drar til for å få fin utsikt over Ålesund, selv om det er litt artig å få sett byen fra denne vinkelen også).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Skolma var det nokså grei skuring videre. Man skal ikke mer enn 92 høydemeter ned før man er øverst oppe i Skinnalidalennede, dvs. i skaret mellom Skolma og Signalhornet. Fra bunnen av skaret satte vi kursen rett oppover mot Signalhornet [627 m.o.h.]. Dette er noen meter lavere enn Skolma, så man skal bare opp 84 høydemeter, så er man der. Her fulgte vi ikke noen sti, men været var klart nok til at man så hvor man skulle, så det var bare å sikte seg inn sånn nogenlunde. Halvveis oppe i bakken fikk vi øye på den svære varden som står på toppen av Signalhornet (bilde #11), og da korrigerte vi kursen ørlite grann, slik at vi gikk rett mot denne.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Signalhornet (627 m.o.h.) ser man rett bort på Vesle Signalhornet (617 m.o.h.). Mellom disse skal man bare ned til ca. 590 m.o.h., med andre ord skal man 37 høydemeter ned, og deretter 27 høydemeter opp igjen. Hvilken av de to toppene som er mest verdt å besøke er vanskelig å si. Varden er størst og finest på selve Signalhornet (bilde #12), men utsikten utover mot kysten og havet er nok hakket bedre ute på Vesle Signalhornet (bilde #14), ettersom nettopp denne knausen skjermer litt for utsikten fra Signalhornet.

© Atle Solholm

Når man skal fra Vesle Signalhornet bort på Sneldelida [634 m.o.h.], er det 529 høydemeter man må ned til, helt øverst i Rjupedalen. Man må med andre ord ned 88 høydemeter, og deretter opp 105 høydemeter. Denne delen av turen var spesielt fin, med flott utsikt ned mot Rjupedalsvatnet [443 m.o.h.], og enda flottere ble det da vi kom bort på østryggen av Sneldelida, og fikk utsikt ned mot Indreflødalen med Brørevatnet [333 m.o.h] på den ene siden (bilde #18) og mot Rjupedalen med Rjupedalsvatnet på den andre.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter å ha betraktet utsikten fra Sneldelida, fulgte vi østryggen tilbake, før vi tok til høyre, og fulgte stien ned mot Tørlingeskare bare et lite stykke nedover, før vi rundet knausnen ved østenden av østryggen til Sneldelida, og satt kursen nokså rakt nedover mot Ytredalsætra (bilde #20). Vi passet på å krysse over til østryggen av Signalhornet høyt oppe, så vi unngikk å komme ned i skogen og Ytredalen så høyt oppe at der ikke var hverken vei eller sti. Vi krysset noen små bekkefar, kalt Smådalene oppe på ca. 450 m.o.h. her var det myrlendt og nokså vått, men ikke verre enn at vi kom nokså tørrskodde fra det.

© Atle Solholm

Ved ca. 435 m.o.h. kom vi inn på en sti som kom ned fra Signalhornet (se kart), og denne fulgte vi så ned til setra, som ligger på ca. 330 m.o.h. Nå passerte vi rett utenfor den røde stuen, og herfra fulgte vi en sti gjennom skogen, som vi på vei opp hadde sett var et alternativ til øverste del av skogsveien opp til setra. På om lag 275 høydemeter kom vi så inn igjen på skogsveien, og herfra fulgte vi denne ned igjen til Øvrebø, hvor vi hadde bilen stående og vente.

© Atle Solholm

© Atle Solholm